onsdag 28. desember 2011

Ellies nye prosjekt - vi har fått valper!?!

I dag vil Ellie gjerne ligge i sengen min. Jeg vet ikke om det kan ha noe med den nye dyna jeg fikk til jul? Den er veldig myk i allefall! Først fikk hun lov til å ligge og kose, selvsagt en kjempetabbe fra min side (men innimellom får jeg et innfall og får lyst til å være litt hyggelig). Da Iko kom inn på rommet, forsøkte Ellie å innbilde han at senga var hennes! Beklager Ellie, det er MIN seng! Så da fikk hun beskjed om å gå ned. Null reaksjon. Ny beskjed. Null reaksjon. Tok henne i halsbåndet, hun lå som en stein. Dro i halsbåndet, hun ble fortsatt liggende, men denne gangen seilet hund og dyne i bakken (Merk at Ellie fortsatt lå og viste ingen tendenser til å reise seg). Nye forsøk på å få hundedyret ut, men neida, hun lå som limt til den hersens dyna!!! Selv da jeg forsøkte å helle henne av, rikket hun seg ikke!!!!

Jeg tar bilde ovenifra, mens jeg drar i hardt i dyna...
Tilslutt fikk jeg vekk dyna, men hunden kunne fortsatt ikke huske hvordan hun brukte bena. Ikke *pip* om hun skulle ut!!! Så ja, jeg endte opp med å bære 25 kg. dødvekt ut av rommet mitt! For jeg er staest nemlig!!! Og for en ulykkelig sjel! Da ligger hun i buret sitt og gråter enorme tårer...

5 minutter etterpå, og så kommer hun seg inn i gjen. Denne gangen rygger hun ut av halsbåndet sitt, og jeg bærer henne ut...

Så kommer den overraskende konklusjonen: For mens jeg skrev dette, begynte hjernen min å regne litt etter, og jo. Det er nå 2 mndr. siden løpetid, og hun har selvsagt kommet ned med valper! Det forklarer de siste dagers infernalske mas, døgnet rundt. Derfor har hun vært så sykt ute av fokus og så høyt oppe i stress. Derfor har hun båret rundt på en leke og bare vil ligge i senga... I går stusset jeg litt over at jeg syntes hun så "feit ut" under magen, og Ellie er definitivt ikke feit. Det var rett og slett hovne brystkjertler! Ja ja, får håpe dette roer seg. Jeg har sett utifra papirene hennes at hun har vært behandlet for dette før, krysser fingrene for at det ikke blir nødvendig!

tirsdag 20. desember 2011

En liten oppdatering om Nikki

Dette skrev de nye eierne om Nikki (Frøya) på Facebook, og jeg fikk så lyst til å dele det med dere. Det var akkurat dette hjemmet jeg var ute etter, noen som kunne elske frøkna for den hun var og nyte den herlige valpen, og ikke kjempe imot personligheten hennes. Det letter mitt hjerte stort :)
her kommer en oppdatering på Frøya:)
Etter noen nattlige uhell anskaffet vi bur og forbredet meg på masse tilvenning,men lille valpetassen tuselt inn i buret og la seg til rette uten noen innvendinger og selv når buret ble lukket virket hun rolig og fornøyd:)Altså en hel natt uten noe uhell og etter tissetur klokken 6 våknet vi uthvilt halv 9:)Hun går også til føren nå når hun må ut:)Hun har lært seg sitt,dekk og bli(innen rimelige grenser)da våre regler her hjemme er at hun skal sitte fint når hun får på båndet,og selv med døren åpen så blir hun til vi sier kom:)Bitingen er helt helt borte og hun er kjempe rolig og tålmodig med datteren vår.Jenta vår på 19 mnd kan ta ballen fra hun og hun sitter og bare venter på at hun skal kaste den til hun:)I ettermiddag lå både Frøya og datteren vår under bordet og så barnetv og datteren vår lå intill Frøya med hode sitt og de lå og koste seg max..Jeg må bare si at hun er så utrolig fantastisk og bedre hund kunne vi ikke fått oss..Tusen takk Anja Magnussen Schüller for den fantastiske valpen vi har fått den ære av og eie<3I morgen skal hun til dyrlegen og få ormkur:)Håper de andre valpene er like fantastiske
Nikki og Ellie, før Nikki dro.

torsdag 15. desember 2011

Bloggtørke og litt oppdatering

Er det nå jeg skal skrive at jeg beklager at jeg har fått blogget så lite? Nei, jeg tror jeg dropper det jeg. Har man ikke tid og inspirasjon, så har man ikke, og det har skjedd så mye at hvis jeg skulle ha oppdatert dere om alt, så hadde jeg ikke rukket å gjøre alt det andre! Noen egne oppdateringer om helt spesielle opplevelser dukker nok opp sånn plutselig og kanskje snart (EM og NoM f.eks.) opp.

Kort oppsumert:
  • EM i freestyle og heelwork to music var en opplevelse jeg fortsatt lever på, fantastisk gøy å få dømme og oppleve.
  • NoM gikk så der ... kunne godt verre, kunne godt bedre (13. plass).
  • Iko er herved erklært fullstendig døv. Han er god på tegn og til å følge med på oss, slik at det kun var en gryende mistanke før jeg bekreftet det helt og holdent tilslutt. Det største problemet er at om han ser en hund bjeffe, så klarer han ikke tolke hvorfor, og henger seg bare på. Er det mat eller annet han vil oppnå, bjeffer han bare i vei. Han stopper kun når han ser meg, og da har han fått den oppmerksomheten han ønsket. Og nei, det går ikke an å ignorere. Han kan bjeffe en time i strekk, og han er skapt med verdens mest gjennomtrengende og irriterende bjeffing...
  • Nikki har i dag fått et nytt hjem, og freden har senket seg over heimen (nesten).
  • Nikki har forresten fått navnet Frøya, tar nok litt tid til å venne seg til det, men min datter og jeg konkluderte med at Nikki var den valpen som bodde her, Frøya var den som flyttet.
  • Ellie syter nå litt over urettferdigheten i verden og ønsker fred i på jord (innbilder jeg meg), men selv om jeg ikke har hatt mye tid til henne pga. Nikki har hun roet seg betraktelig her inne. Jeg tror hun har vokst veldig på å ha en valp her, selv om det tok noen dager før hun fant ut at de faktisk var morsomme og ikke bare noen rare kryp som bet henne i bena.
  • Jeg har startet å trene inn litt freestyle-øvelser med Ellie, og det går fort frem for enkelte ting, men vi har et par utfordringer foran oss... Men den som gir seg har tapt, tror resultatet blir bra en gang i tiden. Den som venter for se og alt det der... Når det blir, vet jeg ikke foreløpig. Det blir når vi er klare og jeg orker igjen. Det kan bli snart, det kan bli lenge til... Som sagt, den som venter...
Sånn, det var en rask oppdatering... Og så et par bilder:
Nikki (nå Frøya)
Frekja
Iko. Selv gamle gutter kan da sitte bamse!

Ellie
En litt mer normal Ellie? 

søndag 4. desember 2011

Nikki

For snart 3 uker siden fikk jeg beskjed om at en av valpene fra kullet min venninne reddet fra torget i høst, ikke kunne være hos sin nye eier, og jeg måtte trå ti. Inn kom verdens kjekkeste lille frøken på 10 uker og tok verden og huset her med storm. Hun er verdens kuleste valp, hun har alt det jeg ønsker meg i en hund. Tøff, rett frem, egne meninger og supergod. Jeg er i ferd med å bli forelsket i dette lille nurket (selv om bena gror daglig rett ut av nurketilstanden).

Så kommer jeg til sakens kjerne, for HER kan ikke Nikki bo, selv om mer enn gjerne skulle ønske det. Iko er nå fullstendig døv og krever sitt. Ellie krever mer enn nok, og jeg får ikke jobbet med de siste utfordringene når "lille terror" virrer rundt her. Frekjas beskyttelsesinnstinkt og kontrollbehov ovenfor hundeflokken har plutselig tatt av. Jeg bor på 60 kvm og Nikki blir stor, bilen er for liten og tiden min strekker ikke til. Så derfor trenger denne herlige jenta et nytt hjem meget snart, før vi blir for sterkt knyttet til henne (vi er i faresonen nå), og før hun blir for knyttet til oss (hun er definitivt i faresonen hun også) for så måtte bryte opp en gang til. En annen fare nå, er at jeg kjenner at jeg begynner å bli MEGET sær på hvem som kan overta henne, og jeg blir mest sannsynlig særere for hver dag som går.

Denne jenta er lettlært og modig, og for noen som vil trene hund, vil hun bli super! Moren er schäfer/engelsk setter, faren er påstått schäfer, men det er mest sannsynlig noe polarhund inne i bildet. Mentalt sett virker det som om schäferen er sterkest inne i bildet.

torsdag 24. november 2011

Valget er tatt - et lite farvel til drømmen.

Jeg har lenge vært frustrert og tenkt mange tanker frem og tilbake. Om hva? Jo, om det er riktig av meg å satse så hardt på hund som alenemor, uten noe særlig nettverk som kan hjelpe meg, og med ikke verdens tykkeste lommebok. Nå har jeg kommet til enden av veien, og jeg skal la ambisjonene mine fare for en stund. Hver gang jeg har forsøkt å gjøre noe jeg har lyst, har kjeppene kommet inn i hjulene på den ene eller andre måten, og nå har siste kjeppen dukket opp for min del! Jeg er lei av kaoset, jeg er lei av å føle meg som en egoist der jeg drasser med meg datteren min på ting som kun er for min egen del.

Så valget er mer eller mindre tatt, etter flere felte tårer og lange indre monologer: Jeg blir nødt til  legge freestyle, konkurranser og aktiv hundetrening på hyllen for en god stund fremover. Fokuset på hjem og privatliv må bli mye større. Nordisk mesterskap i helgen blir vår siste konkurranse, og Frekjas farvel til heelwork to music en gang for alle. Jeg vil fortsette og trene hundene for meg selv, utover det skal vi bli en normal familie med hunder. Jeg tror det blir bra, selv om det gjør litt vondt akkurat nå. Jeg kommer sterkere tilbake en gang, hvis ikke en løsning plutselig skulle dukke opp (jeg kommer ikke til å slutte med bloggen, bare så det er sagt).

mandag 10. oktober 2011

Ny matskål til Frekja!

Jeg har lenge slitt med at Frekja rett og slett innhalerer maten sin. Verst har det selvsagt vært når hun har spist tørrfor, Norwegian Polar brakk hun seg av, og Vom & Hundemat som hun får nå må jeg passe på å kutte godtopp. Jeg hadde sett denne matskålen på nettet, men ikke fått bestilt den. Så plutselig fant jeg den i dyrebutikken rett ved meg. Hadde jeg råd akkurat da? Neida, men ha den måtte jeg!

Skålen er konstruert slik at hunden virkelig må jobbe
litt for å få ut maten.
 Jeg har laget en liten før og etter-film av spisingen. Det er kanskje ikke allverdens med spenning å se på en hund spiser, men jeg lover dere litt sinna hund midt i! Iko syntes det var en dårlig idé at jeg fjernet han fra Frekjas mat. Men slapp av, ingen ble skadet under innspillningen! Det er bare litt ekstra lydeffekt. Litt sånn action i hverdagen vet dere...


Forberedelser til Nordisk

Tiden flyr så altfor fort, og selv om det er litt tid igjen før NoM i kreativ lydighet braker løs på Dogs4All 26-27. november 2011, så vet jeg av at erfaring at de dagene har en tendens til å suse forbi i ekspressfart! Og det er mye som skal jobbes med. Programmet skal endres litt og memoreres. To nye øvelser er under trening og skal fungere før start. En ny begynnelse skal jeg lage, og ikke minst, jeg må jobbe masse med kontakt, motivasjon og utholdenhet... Glemte jeg å nevne at dagene mine er travle ellers også?

Ja, ja, det blir som det blir. Min aller største utfordring er egentlig å bestemme for hva jeg skal kalle posisjonen hvor hun skal gå bak meg! Bak har jeg allerede som en annen kommando. Behind, kanskje? Eller... For håpe dette blir vår største utfordring på veien. Jeg og min ubesluttsomhet vandrer til tider hånd i hånd når vi ikke er under press nemlig... Er det noen som har et forslag, kanskje?

I dag skal jeg trene mye på presisjon. Planen er å gå ut flere ganger. Siste halvdel av uken må jeg fokusere på å få programmet til å fungere sånn nogenlunde, siden det er landslagssamling til helgen. Bare jeg kan klare å holde fokus på moro og ikke prestasjon, så kan det gå bra. Blir det et press, merker Frekja det med en gang og kobler ut. Så strategier må finnes for mange ting. Tror jeg får sette meg ned i kveld, med pen og papir og få ting klart for meg!

Dette skal bli spennende dere!

søndag 9. oktober 2011

Når hunden blir gammel

Dagene her er ikke enkle. Etter at Iko ble bra av kennelhosten har han vært paddesur mot Ellie. Han er nok sliten, han fikk en hard tørn med til tider ekstrem hoste hele natten. Og etter det har han problemer med Ellie. Det er forsåvidt ikke rart, da hun ikke akkurat er hensynsfull. Står Iko i veien når hun skal forbi, løper hun ham ned. Og Iko, han står i veien ... alltid. Så sånn går no dagan: Ellie dulter og virrer på Iko, Iko står og sperrer veien mens han er en skikkelig busemann som bare knurrer og knurrer. Så da er det bare å skille de to. Men Iko kan fortsatt stille seg opp  ved grinda og knurre til Ellie, i en meget gretten tone...

Og Ellie, hun bjeffer fordi hun er sperret ute/inne etc. Midt oppe i det hele sitter jeg med kraftig forkjølelse og feber, og lurer på hvor jeg kan skaffe en dose tålmodighet. Jeg tror nemlig feberen har dampet siste rest avgårde. For hva kan man gjøre? Holde de unna hverandre så langt det lar seg gjøre? Det går ikke alltid vi snakker 60 kvadrat, tre hunder og to mennesker.. Sørge for at gamlefar ikke blir løpt ned, greit, men det hadde vært deilig å forklart han at han bør gjøre som Frekja og faktisk skygge banen! Puh... Ferie? Nei, det har jeg ikke hørt om...

Nå tror jeg at jeg skal be Iko og Ellie følge Frekjas eksempel og få seg litt søvn, så kanskje jeg også får meg noen timer på øyet. Matmor blir nemlig så mye mer medgjørlig av det! Ellie har også fått løpetid, jeg håper det går stille og fredelig for seg! Men, beste løsningen er nok for meg å bli frisk. Da blir alt små bagateller igjen og hundene mine blir igjen verdens søteste nurk og ikke terrorister ute etter å gjøre meg sprø...

God natt og god bedring til meg selv!

Jeg er til tider meg glad for at Iko er en
meget vakker kar... (vinteren 2009)
Eh... Er det rart at Iko blir litt
oppgitt??? Ha ha ha
Det er bare å skygge banen!
Så har man slike bedaglige snorkfrøkner...

Jeg har faktisk flest sovebilder av Frekja i alle mulige sovestillinger!
Dette er mange år siden... Frekja kan ikke være mer enn 2 år!
Ja, ja.... Her ble det plutselig litt mimring! Jeg ser av overskriften at jeg skulle skrive om når hunden ble gammel, men sporet litt av og kan ikke helt huske hvor jeg skulle med den tankerekken... Tror jeg skal ta det som et hint om at sengen kaller...

fredag 7. oktober 2011

Fortsettelse i serien: Anja sier ja til...

Denne høstferien sto i egoismens tegn hadde jeg tenkt. Fokusere på meg og mitt, komme ajour, spare opp litt energi, og gjøre det jeg ville. Så ringer telefonen: " Anja, jeg står nå på torvet og det er en mann som vil gi bort åtte valper og moren deres. Kan vi redde dem?" "JA!" svarte jeg, heiv meg i bilen og kjørte til Tønsberg.

Resultat:

Dette var på tirsdag. Etter det har det vært nærmere hundre telefonsamtaler, forvirrede tanker og lite tid for egoisme. Forkjølelse? Sengeliggende? Men det har jeg da ikke tid til!

Valper og mor er hos min venninne, Ingveig Nodland, hun som da ringte meg. Jeg er ganske imponert over henne. Fra å skulle en tur på biblioteket og så komme hjem med ni hunder, det er et stort steg! Spesielt når man ikke har erfaring med hund i det hele tatt. Jeg husker jo hvor slitsomt det var å ha valper selv, og den gangen var det planlagt, og vi var forberedt. Det er mange tanker som farer gjennom hodet ditt i en slik situasjon, hva trenger vi, hva må vi gjøre osv. Jeg har sittet MYE i telefonen de siste dager. Alt fra å snakke med interesserte valpekjøpere, til å ringe bekjente oppdrettere, snakke med veterinærer og andre som kan komme med råd. Det har også vært snille mennesker som har sendt litt penger, valpefor og litt utstyr. Vi takker så meget for alle bidrag! Det hjelper sårt.

Nå har alle valpene, med unntak av en (og den er det flere som skal se på), fått kjøpere. Vi har en venteliste, og det er jo alltids en mulighet til å ombestemme seg! Jeg kjenner jeg faktisk blir glad når folk ombestemmer seg. Det betyr nemlig at de har gjort en seriøs overveielse og funnet ut at de ikke ønsker en hund, FØR faktisk valpen har kommet i hus! For selv om valpene ikke har hatt den beste starten, og folk ønsker å hjelpe disse søte nøstene, så er det meget viktig at de har vurdert hva det vil si å ha en hund, og ikke minst en valp, med alle de utfordringene som det vil kunne medføre... For meg som har hatt endel hunder: Jeg orker ikke en valp akkurat nå! Det krever masse tid og trening og tålmodighet, og trening og tid og tålmodighet, frustrasjon, tålmodighet, og.... Ja, du skjønner tegninga?


Foto: Tønsbergs Blad
Denne lille frøkna fikk et nytt hjem, en fremtid bestemt over hennes hode
mens hun sov så søtt og drømte om alle moroa en valp kan ha.
I dag blir det en travel dag. Flere som skal se på valp, fôr som skal hentes, egne hunder som MÅ trenes, markkur som skal kjøpes. Og så tror jeg at jeg må en tur i butikken. I går var det nemlig to lodotter som fant det for godt å ha litt selvbetjening i kjøleskapet. 1,5 kg. vom & hundemat, pluss meget annet annet ble spist... Et glass med sylteagurk var helt utover gulvet, og alt annet stinket av eddik. Det var kanskje ikke så helt pene ord som ble sagt akkurat der og da? Tror ikke de skal gjentas her i bloggen...

Her kan du lese artikkelen fra Tønsbergs Blad.
Og her er det flere bilder av småttisene. Utrolig skjønne! Jeg er glad jeg er en anelse immun, og at jeg har et par hunder som har sagt nei til flere. Tipsa, Tika, vil bli en flott hund for de som ønsker en tur eller treningskamerat!

mandag 26. september 2011

I serien: Anja sier ja til de merkeligste ting...

Jeg nevnte vel såvidt det var at jeg i det siste har sagt ja til endel ting, og et par av disse tingene gjør vel at man kan stille et par spørsmål rundt mitt sunne vett... Det ser nemlig ut til at min gamle impulsivitet har kommet tilbake, etter å ha vært fraværende noen år. Det gjør jo forsåvidt ngenting, jeg har savnet den litt. Men har jeg nå rotet meg opp i ting som gjør at jeg tråkker vann som er litt vel dypt? Tja, time will show og alt det der...

Jeg har faktisk ikke skrevet om det her på bloggen, selv om det har vært kjent lenge. Men om 4 uker skal jeg til Danmark. Det er det vel ikke noe spesielt med sier du? Neida, Danmarksturer er det ikke noe unikt med, men når jeg er der nede skal jeg dømme i Open European Championships i HTM og FS! Ikke mer eller mindre. Skummelt, spennende, skremmende, once in a lifetime (maybe), lærerikt, vanvittig og gøy. Jeg forbereder meg nesten daglig, for dette er klasse 3 nivå, og det er ikke så ofte vi har hatt muligheten her i Norge til å dømme det! Jeg lover å gjøre mitt aller beste, og så håper jeg at det blir bra nok.

http://oec2011.wordpress.com/
Den andre utfordringen jeg har sagt ja til, er å delta i Nordisk Mesterskap i Heelwork to Music på Dogs4All på Lillestrøm 26-27/11-2011 med Frekja! Som en skikkelig strek for karrieren! Så Frekja har dermed klart å bli en landslagshund på sine gamle dager! Hardtreningen er i gang, vi trener inn et par øvelser til og erstatter et par gamle, sånn at vanskelighetsgraden blir noe høyere, og så kan vi forhåpentligvis strekke programmet bittelitt, slik at det blir noe lenger. Heldigvis er HTM-programmet vårt enkelt å endre på, så om vi ikke kommer i mål, med endringen, kjører vi originalen istedet.

Frekja er heldigvis blitt sitt gamle jeg, hvis ikke mer. Hun har akkurat lekt som en gal med Tiril på kjøkkenet, og Tiril var så stolt, for det har aldri Frekja gjort noensinne! Hun er så glad og vill om dagen, og det må jeg bare dra nytte av når vi trener. Planen nå er å kjøre høy forsterkningsfrekvens og få på plass alle øvelsene de neste to ukene, så jobbe med overganger, deretter blir det fokus på utholdenhet og forstyrrelser. Heldigvis har Frekja, som tidligere agilityhund, erfaring med å jobbe i innemiljø, så jeg krysser fingre og tær, og kanskje mer om det er mulig, at hun ikke blir preget av alt rundt. Jeg har heller ingen forventninger, og kan derfor holde nervene i sjakk. Ikke kan jeg vinne og ikke kan jeg få opprykksnapp. Dermed blir det en spennende opplevelse og en oppvisning for oss. Foreløpig gleder jeg meg, spør oss heller litt nærmere, om hvordan det står til med nervesammenbrudd og slikt. Men jeg skal gjøre mitt aller beste og holde en positiv og avslappet innstilling til det hele. Jeg er med for å ære Frekja og se på det som en erfaring. Hunden til Inger Marie, en av våre treningskompiser, og moren til Ellie, skal også være med på freestylelaget.

Hvordan skal jeg toppe disse utfordringene, siden jeg driver med slike syvmålssteg?

søndag 25. september 2011

En litt anderledes konkurranse enn hva jeg er vant til

I dag har jeg debutert i dressur med min søsters dølahest, Oskar. Oskar har startet et par ganger, men ikke jeg. Dette var en ganske anderledes opplevelse, enn når jeg har konkurrert med hundene, spesielt da kreativ lydighet. Her hadde jeg et fast program jeg skulle kunne og det er mye enklere å kontrollere en hest man sitter oppå, enn en hund som mister fokus. Da har man liksom ikke noe man kan stille opp med, annet enn å stå litt fjollete og lokke, eller å bli ergerlig og heve stemmen... Sånn etterpå, tenker jeg at jeg har lært litt om meg selv og hvordan jeg skal holde fokus på det jeg skal gjøre og være mentalt innstilt på hva vi skal gjøre.

Jeg fikk spørsmålet om jeg ville stille for ca. en uke siden. "Ja", sa jeg. Jeg har for det meste ridd Oskar på tur, og kun tre ganger ridd på time med han. Siden jeg er inne i en impulsiv stim og sier ja til ting jeg ikke alltid er så sikker på at er så lurt (det kommer mer om det meget snart), så måtte jeg jo bare fortsette med det. På onsdag var jeg en tur til Svarstad for å prøve Oskar på banen, men aler først måtte jeg pugge banen. Det tok ikke lang tid før den satt sånn nogenlunde...

Hvordan gikk det? Noe gikk bra, annet gikk langt fra bra. Galoppen gjorde ikke ting bedre. For det første ville han ikke fatte galopp, og det ble byks og full fart. Etterpå var Oskar veldig stresset... For å gjøre en historie kort: Ting så ikke så bra ut, og målene var lave. Klare å ri ut i hjørnene, huske programmet, og roe såpass etter galoppen at vi klarte slutten.

Her kan dere se resultatet:



Hva synes jeg? Jeg er veldig fornøyd! Jeg fikk kritikk for at han hadde for lite energi, og det ser jeg helt tydelig. Det er bare det at det kjennes ikke slik ut når man sitter oppå! Og hadde jeg gitt på mer framover, hadde det blitt vanskelig å kontrollere. Så at Oskar holdt det tempoet han gjorde, var helt greit for meg. Så fikk det heller trekke ned. Det ble mye vingling, han var ganske stri og hørte ikke så veldig godt på meg, trakk mye ut til de andre hestene gjorde han også. Derfor blir det litt snirklete. Galoppen gikk det så som så med. Litt hopp og sprett, og dumme meg klarte ikke å fokusere på om han tok rett galopp! Jeg var mer enn nok opptatt med å holde han i gang, og dette var den sterke siden hans, så jeg tenkte nok ikke for hardt på om han hadde fattet riktig. Ja ja, sånn kan det gå. 

Det som irriterer meg mest, er den potetsekken som satt oppå. Det humper og skumper, jeg klarte ikke å synke ned i salen med hele tyngden min, det er ben og armer i alle retninger, synes jeg det ser ut som. Så det må bli neste fokuset mitt! Jada, litt overdriver jeg nå, men for meg er en god og pen sits viktig, og det er ikke behagelig for hesten med urolige hender. Mest sannsynlig vek dette unna fordi jeg konsentrerte meg så innmari på å gjøre programmet mest mulig riktig og forsøke å få hesten til å gå slik jeg ville (noe som var en særdeles krevende utfordring. 

Heldigvis hadde jeg med meg en ivrig liten hestepasser... 




Min søster, Heidi, og hennes andre døl Balder, tok 3. plass i
samme klasse. De deltok også i LB. Plassering vet vi ikke helt,
enda...

onsdag 21. september 2011

Frekja og Ellie leker igjen!!!

Etter den stygge slåsskampen, og Frekjas sterke reservasjon mot Ellie, lekes det nå endelig igjen. Iko, derimot, den gretne gamle gubben, passer på Frekja som bare det, steller seg foran henne og brummer laaangt nede i magen. Ingen skal gjøre noe med hans Frekja nei! Litt spesielt å tenke på hvordan den pendelen har snudd. For over 11 år siden var det han som var den store, stygge busemannen og angrep Frekja når han følte for det...

Nå håper jeg det fortsetter slik fremover!

Freestyledømming

I helgen var det ikke egne hunder som skulle i ilden, men alle andres. En grei følelse egentlig. Jeg kan dra på konkurranse uten nerver og det stresset som gjerne følger med. Prestasjonsangsten er nok litt mer til stede, for det å dømme er ingen enkel affære, og jeg vil jo så gjerne gjøre en god jobb og være så rettferdig som mulig!

Det er spennene å se alle ekvipasjene som er så modige og stiller i ringen. Helgen ga flere nye opprykk til klasse 2 i freestyle, nye debutanter i både FS og HTM, samt første norske startende i FS3. Dette var siste konkurransen i år, med unntak til nordisk på dogs4all. Jeg håper mange hundeklubber tar på seg utfordringen og arrangerer en freestylekonkurranse, slik at vi får mange flere muligheter. Sporten vokser gradvis, og det skal bli spennende å følge sportens utvikling neste år!

Jeg tenkte jeg skulle dele et par tips for deg som skal starte i klasse 1, og hva som gjerne skiller mellom 1. og 2. premie.

Den største utfordringen er selvsagt fokuset til hunden. En ufokusert hund som bare snuser og kikker på blomster og pip-piper, sliter med å få over 7,5 i utførelse (du må ha 7,5 i hver av de kategoriene for å få 1. premie). I klasse 1 må ikke hunden være på hele tiden, men kontakten bør absolutt være tilstede. Og selvsagt, en meget god kontakt premieres også deretter! Har du en hund som ikke følger med, så kan det fort gå utover vanskelighetsgraden. Hunden får ikke vist øvelsene den skal, og du trekkes i vanskelighetsgrad fordi dommerne ikke ser hva du hadde tenkt...

I musikk og fortolkning, en siste kategorien, så ser man ofte en mangel på fortolkning. I klasse 1 er ikke kravet stort. Man bør vise et par steder at man har tatt utgangspunkt i melodi/tekst og du bør vise at du har gjort et forsøk på å tolke musikken. Når det er sagt, så kan det fort bli litt gambling i mine øyne. For hva om ting ikke går som planlagt, og du balanserer på 7,5 poeng i utgangspunktet. Da slår pendelen fort over på feil side. Mitt motto er gjerne å legge lista bittelitt høyere, slik at du har noe å gå på. Og går det bra, så får du høyere poeng og plutselig en plass på pallen! Overgangen fra klasse 1 til klasse 2 blir heller ikke så høy. For kommer du deg akkurat gjennom klasse 1 med to opprykk, for så å starte i klasse 2, å så blir det brått veldig mye vanskeligere.

Det er selvsagt lett for meg å si. Jeg er i gang med hund nummer to i freestyle, og jeg har begynt å tenke veldig taktisk. De øvelsene jeg nå trener inn med Ellie kan jeg fint delta i både klasse 2, og kanskje i klasse 3, og holde en høy vanskelighetsgrad. Det betyr at vi må jobbe litt lenger med å bli klare til start, men det er greit. Og jeg vil heller at flere skal tørre å hive seg utpå, enn at de skal trene til de blir blå i ansiktet, før de dukker opp i ringen! Men ha allikevel det jeg har skrevet i bakhodet. Enkelte blir kanskje litt skuffet når de ikke får førstepremien. Det eneste den sier, er at du ikke er klar for opprykk, enda, og det bør du kanskje være glad for. For som sagt, sjokket over å komme i klasse to kan fort ta motet fra noen, når kravene stiger og det ikke lenger gikk an å leke seg litt i ringen til musikken.

Jeg håper å se veldig mange flere i ringen til neste år! Freestylemiljøet her i Norge er lite og trivelig og du er også velkommen!

Her er et helt flott førstepremieprogram i klasse 1, som etter to starter har gitt opprykk til klasse 2...

onsdag 14. september 2011

Kennelhoste, del 2

I går kveld ble Iko syk. Hoster noe så grusomt, og brekker seg så det høres ut som om han skal vrenge alle innvollene sine stakkars. Jeg har faktisk knapt sovet i natt pga. det, så jeg er en smule trøtt akkurat nå! Jeg tror jeg får se det an til i morgen, og så eventuelt få noe hostestillene til han. Stakkars krøllhalene mine! Nå krysser jeg fingrene for at tredjemann styrer unna!

tirsdag 13. september 2011

Litt oppdatering

Hva har skjedd med oss i det siste? Det har liksom ikke vært helt tid og hendelser nok til å skrive så mye her i bloggen, men en liten oppdatering skal dere få.

For min egen del går det mye i freestyle og tanker rundt dømming. Jeg vet ikke om jeg har skrevet om det, men i oktober reiser jeg til Danmark for å være en av re dommere som skal dømme i EM. Siden Norge er et ganske ferskt land når det gjelder freestyle og dømming, så er det mye jeg må oppdatere meg på... Jeg har endelig kommet over panikken og redselen over hva jeg har sagt ja til, og har begynt å glede meg. Det skal bli veldig lærerikt, for ikke å glemme alle de nye menneskene jeg kommer til å treffe, fra hele Europa! Jeg får heldigvis trent meg litt før jeg drar, til helgen skal jeg dømme i Askim.

Jeg har også begynt å instruere en gruppe i Kongsberg Hundeklubb to ganger i måneden. De har fått en egen freestylegruppe, og jeg oppfordrer flere hundeklubber til å starte opp med det!

Når det gjelder hundene, så hoster Frekja fortsatt. Derfor er hele gjengen i karantene om dagen, da det kan smitte fra de friske hundene også. Ellie kjeder seg, tror hun gjerne skulle hatt et par hunder og leke med. Frekja og Iko gidder ikke, og hun oppfører seg temmelig marete når jeg lufter dem. Hun har så lyst til å kræsje en lapphund! Det får hun selvsagt ikke lov til, siden det ikke gikk så bra sist...

Frekja har fjernet stingene. Jeg endte opp med å ta dem selv, og det er så fantastisk å ha en så letthåndterlig hund. Med manglende redskaper, kun en vanlig pinsett og en frisørsaks, så fikk vi det til. det ene stinget var under haka, og hun lå på ryggen mens jeg pirket og fiklet. En flinkere pasient skal man lete lenge etter.

Frekja er jo forresten nå en pensjonist! Det blir ikke flere konkurranser på henne tror jeg. Jeg satser fullt ut på Ellie nå, og så kan Frekja kose seg med å trene for morro skyld. Jeg tror det er det beste for oss alle! Det var litt vemodig først, men det var mest fordi vi hadde endel kul musikk å lage program til, og som ingen får se. Vi hadde et par kule triks vi kunne vise frem, men som ingen får se... Men jeg har et nytt håp, og Ellie gir meg mye større håp om at vi har mye kult å vise fram til neste år. Vi jobber hardt begge to, Ellie skal lære seg masse nytt og jeg skal finne på en artig historie. Det går fort fremover, og jeg er spent på debuten vår. Den kommer først når vi er klare, jeg melder ikke på før jeg har alt i boks. Det jeg nå må passe meg for, er at jeg går for fort frem. Ellie tar ting fort, og da stiller hjernen min seg inn på den progresjonen. Problemet er bare det å skynde seg langsomt :) Jeg må finne balansegangen, slik at vi ikke stagnerer i en øvelse, men også slik at jeg ikke legger lista for høyt og forventer for mye.

Hva med Iko da? Joda, Iko er Iko. En sær gammel busemann med egne meninger og tullete innvendinger... Han er jo riktig så søt, men man kan jo ikke bli annet enn oppgitt, der han legger seg og sperrer veien. Skal Ellie forbi, blir han liggende å knurre til henne. Ellie blir frustrert og begynner å bjeffe.. Iko har også tatt seg litt friheter etter at Ellie kom i hus, så bjeffer Ellie en gang på en lyd ute, så setter Iko i gang og bjeffer masse... Men som sagt, han er jo søt da...

Her er et par bilder av Ellie fra en kveldstur i august.


mandag 5. september 2011

Kennelhoste...

Det er virkelig ike lett å være Frekja om dagen. Det ser nemlig ut til at hun har pådratt seg kennelhoste også nå da. Hun har hostet siden torsdag, er hes og holder seg for det meste i ro. Håper lillejenta mi snart blir frisk. For selv om hun er stille og rolig nå, uten noe bjeffing, så foretrekker jeg henne når hun er i god form og freser rundt i full fart...

tirsdag 30. august 2011

Filmen...

Her kommer filmen med meg og Ellie i rekrutt. Jeg blir så imponert over kontakten og tanken på at vi knapet har trent noe i det hele tatt. Ren improvisasjon og lek, moro for begge to.

søndag 28. august 2011

Ellie, rekrutt og valg

I helgen var det duket for konkurranse i Ås. Siden jeg hadde trukket Frekja, skulle jeg egentlig jobbe, og fikk anledningen til å sitte i et telt og se på alle de våte deltagerne som fikk noen bøtter vann i hodet. Mye spennende å se for sportens fremtid, noe som er veldig deilig, siden det så mørkt ut på deltagerfronten en stund!

Foto: Merete Andersen Huser
Da den uoffisielle konkurransen var overstått, var det tid for rekruttklasse. Der har du lov å belønne i ringen og publikum stemmer på sin favoritt. Der satt jeg da og ante fred og ingen fare, da det plutselig kommer en beskjed om at jeg selvsagt måtte melde meg på med Ellie! Ja, ha ha, det kunne de tro. Bikkja kan vel strengt tatt kun slalom forsøkte jeg meg på, det var ikke argument bra nok tydeligvis. Jeg kom så med den glimrende idéen om at jeg selvsagt ikke hadde med noe musikk! Men neida, musikken vår ble hostet opp den, og der sto jeg da med et stykk særdeles urutinert dalmatiner som fortsatt var i unåde hos meg. Jeg rakk så vidt å hente hunden og lufte henne før jeg skulle i ringen. Hun var jo helt fjern og veldig giret på både to- og firbente, så jeg hadde på bånd og tok det som måtte komme. Men så skjer det ting, for da musikken starter, er Ellie på. Båndet kunne jeg slippe, kontakten mistet jeg kun et brøkdels sekund, én gang i løpet av 1 minutt og 30 sekunder. Vi improviserte og lekte oss, og vi nøt det begge to! (Film kommer)

Dette var utrolig gøy og ga mersmak. Det ble jo da ikke lettere med tanke på denne ukens hendelser. Kunne jeg sende vekk denne hunden? Kan jeg beholde henne og samtidig risikere de andre hundenes sikkerhet? Hva gjør jeg nå? Ikke lett dette her, men valget ble tatt i løpet av dagen. Etter mye grunning, mye tenking og mye snakk med ande, så konkluderte jeg med at Ellie blir! Jeg må selvsagt passe på som en hauk en god stund fremover. Ellie får ikke lov til å løpe løs sammen med de andre hundene. Jeg får heller gå tur med lapphundene sammen og Ellie alene en stund. Jeg har jo gått kortere turer med Iko en stund, ser ut til at Frekja får bli med der. Det betyr mindre på henne, men slik må det bare bli. Heldigvis har jordene blitt pløyd rundt her, slik at Iko og Frekja kan løpe endel løs der, hvis bare dette regnet kan se å gi seg!!!

Tilslutt: En liten film av Ellies mamma, Holly, og henne eier Inger Marie fra helgens konkurranse i helgen. 5. plass og opprykk til klasse 2 ble det! Flere resultater finner du her.


fredag 26. august 2011

Bikkjeslagsmål...

Når man har flere hunder, så blir det garantert noen uoverensstemmelser. Det er vel knapt til å komme utenom er jeg redd, og jeg er en person med is i magen og ikke så skvetten av meg når det romler litt mellom de firbente. Frekja og Iko har som regel hatt en krangel hvert halvår, og det har enten vært at Iko har blitt dritt lei Frekjas mas og kjefting, eller så har det hvert snakk om mat. Etter at Ellie kom i hus, har det også vært slike runder som består av mye bråk, ender etter noen sekunder og som regel resulterer i en hund full av slim. Og slikt må an nesten regne med innimellom.

De siste tre ukene har det derimot braket sammen litt hardere, lapphundene har ikke lenger villet finne seg i Ellies sære meninger og Ellie har funnet ut at hun har det fysiske overtaket. De få gangene det har skjedd har det som regel vært mat involvert og jeg har raskt fått skilt dem. På onsdag derimot smalt det skikkelig, og temmelig ut av det blå. Min datter var ute med Frekja og Ellie smatt ut av døra. Jeg løp ut for å få tak i henne igjen da jeg er at Frekja sier ifra om at hun ikke vil bli løpt ned. Det er nemlig ikke morsomt å veie 12 kg. og bli meid ned av en dalmatiner, så hun hadde sin fulle rett til å gi beskjed med et lite advarende knurr og et blikk. dette skulle tydeligvis ikke Ellie ha noe av, og hun fløy rett på Frekja! Filleristet henne så det holdt. Jeg fikk tak i Ellie og dratt henne av, men hun smatt ut av halsbandet og fløy på igjen (Frekja var selv ganske sint nå). Igjen hiver Ellie seg over Frekja, og nå hadde jeg ikke noe å få tak i lenger, for en dalmatiner er temmelig uhåndterlig. Det tok et par sekunder før hjernen min registrerte tanken vann, heiv meg inn i gangen etter vannskåla og fikk tømt over damene. Ellie fikk streng beskjed om å dekke og bli liggende til vi fikk tak i halsbåndet og hivd henne i buret. Hun var helt rød i fronten, men jeg så raskt at det ikke var henne blodet kom fra.

Deretter var det bare å følge blodsporet under kjøkkenbordet. Frekja hadde en flenge over øyet, og i et par sekunder var jeg redd at øyet kunne ha blitt skadet. Heldigvis bommet Ellie med 2 mm. Dermed bar det til dyrlegen, hvor det ble funnet to hull til som måtte syes. Så nå har Frekja et barbert ansikt og 3 sting stakkar. Med andre ord, jeg trenger ikke lenger tenke på konkurransen i helgen...

Rett etter at vi har kommet fra veterinæren. Frekja er fortsatt ganske dopet.
Som du ser, det er ikke mange millimeterne før øyet ble truffet!
Heldigvis er Frekja en flink pasient. Sårene gror, og hun har så vidt det er forsøkt å klø seg to ganger bare. Dermed slipper vi hele maset med skjerm.

Det ser mye bedre ut i dag.
Så hva nå? Ellie skjønner ikke hvorfor Frekja ikke vil leke med henne lenger. Frekja skygger banen. Første gang jeg luftet de sammen alle tre, gjemte Frekja seg bak bilen og ville ikke gå inn så lenge Ellie var der ute. Hun gjemte seg under bordet inne og dempet for harde livet. Siden Ellie ikke viste noen tegn til aggresjon, lot jeg de tusle rundt for å se om det roet seg. Nå gjemmer ikke Frekja seg, men demper og gjør ikke noe for å provosere Ellie. Det er jo forsåvidt bra, men det er jo litt feil at Frekja ikke kan få være seg selv med alle sine særheter. En kuet Frekja blir ganske feil i mine øyne!

Så er det store spørsmålet om hva jeg gjør videre. På onsdag kunne jeg sendt hele prikkedyret langt pokker i vold. Det finnes ingen unnskyldning for en oppførselen der. Matforsvar kan man alltids håndtere, men Frekja må kunne få si ifra for å beskytte seg selv, og det ble gjort på en helt fair måte. Så skal vi kvitte oss med Ellie? Torsdag meldte tvilen seg. Hun har jo egentlig fått en plass her i huset, jeg har så mange planer, og med to unntak, så er hun en helt utrolig flott hund (unntaket er selvsagt hendelsen det her er snakk om, og at hun kan terge på seg en gråstein med maset sitt). Datteren min har ikke tilgitt Ellie og er livredd for at Frekja skal bli skadet igjen. Det er jeg også, når en slik reaksjon kommer så ut av det blå. Ingen kødder med min lille prinsesse, det skal du aldri tvile på.

Men så var det dét faktum at jeg ikke har vett på å gi opp heller da. Det ér jo en grunn til at Iko fortsatt er her, og alle løsninger skal utforskes før jeg kan gi meg. Så du kan mildt sagt si at jeg er dypt nede i tenkegropa nå... Det veies for og tilbake, minuser og plusser... Skal, skal ikke osv... Jeg har noen tanker og planer, det er folk jeg kunne tenke meg å spørre om råd. Kommer jeg til å stole på Ellie igjen? Det som ikke er aktuelt, er å ha hundene adskilt til enhver tid...

Fortsettelse følger videre, jeg skal bruke helgen til å diskutere med meg selv til jeg sikkert blir helt tussete i topplokket...

tirsdag 23. august 2011

Frekja continued

I går gikk jeg en tur med Frekja og Ellie i skogen her. I begynnelsen var det ikke mye fart i Frekja. Hun tuslet med, sto mest stille og bjeffet mens Ellie løp og løp og løp og ... ja dere skjønner sikkert tegninga...

Dette ble en mye lengre tur enn planlagt. Jeg har egentlig lovet meg selv at jeg ikke skal dra på flere skogsekspedisjoner, det ender som regel opp med ekstremt lange turer og man ender som regel opp på helt andre steder enn det man hadde tenkt... For noen år siden gikk vi en fin runde i skogen bak her, men senere har jeg ikke funnet den igjen. Det beste med den var at den endte i skogen rett bak garasjen her. I går ville jeg finne igjen stien, så jeg skrådde sånn ca. over der jeg trodde jeg måtte treffe riktig. Og jeg tror faktisk at tok det rette valget, men så var det så mange forskjellige valg, at på et tidspunkt tok jeg det gale... Det som egentlig skulle vært en rask runde på under halvtimen ble på godt over timen, og endte opp med meget våte sko som fortsatt ikke er tørre, nesten et døgn senere.

Iallefall, denne turen gikk over kratt og nedfalne trær og til tider særdeles ulendt terreng. En av teoriene mine var at Frekja var stiv i kroppen. Omtrent halvveis, fikk jenta opp farta, og det ble mye mer løping. Har hun rett og slett fått løsnet opp et eller annet på den turen? Vi hadde en fin trening på kvelden iallefall, hvor Frekja var ivrig og jobbet godt synes jeg. Nå kan det selvsagt ikke sammenlignes, for her hjemme jobber hun bra, men i det siste har hun ikke gjort det helt heller... Blir vi klare til en start i helgen? Kanskje satse HTM, hvor de fleste øvelsene jo sitter, det er bare for meg å få litt bedre flyt i kontakten... 4 dager, mirakler kan jo fortsatt skje mener jeg. Og så se om det blir freestyle i Askim 18/9 istedet.

søndag 21. august 2011

Valgets kval: to retire or not to retire

Ja, det er det store spørsmålet her nå. Det er 6 dager igjen til konkurranse og Frekja fungerer ikke. Hun er nå 11,5 år gammel, men er fortsatt sprek og i farta. Det er bare det at jeg kjenner litt på det at vi egentlig er ved veis ende i vår freestylekarriere, og har egentlig følt på det lenge nå. Det er ikke det at hun nødvendigvis går så mye dårligere enn før, det er mulig det at jeg nå har beveget meg videre mentalt og vil mer. Jeg lager et program og har masse forventninger til det, men det blir aldri sånn. Dermed blir jeg umotivert og ikke gidder helt å trene som jeg burde. Dermed blir det jo ikke noe bra resultat, men jeg skulle så gjerne følt litt belønning for meg, treneren, med en bedre fremgang. Som instruktør ville jeg kanskje sagt at det kan være andre fremgangsmetoder osv. Men etter så mange år med utprøving, føler jeg at den oppskriften jeg kjører nå, er den beste for Frekja...

Det største problemet, eller rettere sagt de to største problemene er som følger: Jeg har valgt å blåse i at hun bjeffer. Men når Frekja virkelig setter igang så klarer hun heller ikke å gjøre det hun skal. Det andre er at hun til tider kvier seg så for å holde kontakten at det er ubehagelig. Jeg vurderer å få henne sjekket ut av dyrlegen, for det kan nesten se ut som om hun opplever et ubehag ved å se opp på meg. For det er et eller annet ved henne jeg føler at ikke stemmer helt.

Ender jeg opp med å starte til helgen, kommer det kun til å bli i en klasse i det minste. Vi er påmeldt både freestyle og heelwork. Jeg tror ikke jeg skal ta noen avgjørelser både den ene eller andre veien akkurat nå, kjenne litt på tanken, se an Frekja. Men akkurat nå har jeg ikke veldig lyst til å stille til start. Motivasjonen har vært i bunn i snart et år, og med ny hund på vei frem, så burde det bli lettere å gi slipp. Og jeg som har to så morsomme klasse 2 program under planlegging! Men det er jo egentlig ikke viktig. Er jeg heldig, så får jeg en hund jeg kan bruke de idéene på...

To be continued...

mandag 8. august 2011

Et foto i timen

I min andre blogg, pleier jeg å følge en utfordring som heter Ett Foto i Timmen. Siden det ble så mye hund denne gange, velger jeg å legge den ut her også:


I går var det en ny EFIT dag - Ett Foto I Timmen - og jeg tok et bilde hver time av min dag. Her er min søndag, time for time...

Kl. 00.00: Iko har akkurat vært i dusjen, det kan du se på det lidende blikket...
Kl. 07.00: Dagen startet tidlig for oss, så Ellie og jeg la oss på
sofaen for å kose oss litt.
Kl. 08.00: Det er overskyet ute, og hva er vel bedre enn stearinlys og en god bok?
Kl. 09.00: Nei, nå ble jeg trøtt nå... Sove litt? Må har fluemordvåpenet mitt klart,
det er sommer og torturfluene har kommet...
Kl. 10.00: Sjekket mailen min, og får beskjed om at det er herved offisielt!
Jeg skal dømme EM i kreativ lydighet (hundesport)! Sommerfugler i magen!
Kl. 11.00: Og så ble det regn... Masse regn...
Kl. 12.00: på vei til hundetrening. Regn ... og jeg er forsinket :(
Kl. 13.00: Tålmodige sjeler venter i bilen... Man kan ikke se gjennom
de duggvåte vinduene lenger...
Kl. 14.00: Regnvåte eikeblader.
Kl. 15.00: I Drammen og venter på min datter...
Det er mange viktige ting man trenger å ha med, noen som kan gjette hvilke
to ting som er min hovedinteresse?
Kl. 16.00: ENDELIG på vei hjem! Må bare betale 30 kroner til i bomavgift :(
Kl. 17.00: Jeg forsøker å vaske opp mens to bestevenner herjer rundt benene mine.
Kl. 18.00: Middagen er klar, pannekaker! Nam...
Kl. 19.00: Vi ser på filmen Two Brothers, om to tigerbrødre som blir skilt når
de er små og som treffes igjen et år senere, den ene trent som sirkustiger, den andre trent
til å drepe ande dyr i kamp. En litt rå film og med en søt slutt, men ikke helt
my cup of tea...
Kl. 20.00: Kveldsmat ... ble flere pannekaker det...
kl. 21:00: Leggetid for småtroll!
Kl. 22.00: Enkelte får viljen sin ovenfor de andre hundene!
Her lå Iko og sov så søtt, helt til Ellie stilte seg foran han og bjeffet og bjeffet,
Iko flyttet seg og Ellie fikk teppet ... hmmm....
Kl. 23.00: Resten av kvelden brukes til å lese...

torsdag 4. august 2011

Frekja, hvor er du!

Oppdatering 04:25
Da jeg gikk ut for å se etter Frekja, igjen, sto hun å kikket rundt hjørnet på garasjen!!! Klissvåt og slukøret... Hvor i huleste har hun vært? I nesten 3 timer, mitt på natta????? Fy flaten så redd som jeg har vært. En ting er sikkert, det tar lang tid før den hunden får gå løs her hjemme!

Tidligere innlegg:
Nå har jeg lett i en time, klokken er 02.40 på natten, Frekja er som sunket i jorden. Hun skulle så veldig ut, slapp henne ut som vanlig, og fulgte ut to sekunder etter (måtte bare lukke badedøra så enkelte firbente ikke skulle fristes av søppelkassa). Normalt går Frekja på do, og kommer tilbake med en gang. Det lengste hun går er bak garasjen. Men ikke i kveld. Hun forsvant slik for en måned siden også, poff, så stakk hun fra alle kakene i bursdagen til min datter (etter å ha stjålet en bolle). Ikke en lyd. Før det er det 6-7 år siden sist.

Ikke kan jeg rope høyt, da samtlige naboer sover. Jeg har tatt med de andre hundene rundt i nabolaget, ingen Frekja. Ikke har hun dratt etter et dyr, for da hadde losen gått. Hadde hun funnet mat, ville hun ha komet tilbake nå. Jeg har gått rundt, sittet ute og lyttet. Noen ganger tror jeg at jeg hører lette poter, men som regel er det bare et nattdyr, eller et blad som faller... Hvor er hun!!! Jeg begynner virkelig å bli nervøs nå. Og selvsagt må Ellie begynne å bjeffe hvis jeg beveger meg for langt unna huset...


Oppdatering 03:00:
Ingen Frekja... Da har jeg gått en ny runde i nabolaget (som består av ca. 7-8 hus og en haug av jorder). Det eneste jeg kan konstantere at naboen er oppe med en gråtende unge, en annen nabo ser på film, det er en skrekkelig irriterende fugl ute, og naboer som har hørt noen luske rundt, for så å stoppe ørten ganger, må begynne å bli litt nervøse... Jeg har ikke mye lyst til å tasse opp i skogen på baksiden her, den er mørk nok som det er om dagen, og nå som det er overskyet... Har selvsagt ikke lommelykt som virker heller... Får ta med meg Ellie og slippe henne løs, kanskje hun finner noe?

Oppdatering 03:40
Nå har Frekja vært borte i 2 timer, og ikke en lyd fra henne! Jeg setter meg nå i bilen for å lete. Jeg og Ellie har tasset litt i skogkanten Jeg ser INGENTING inne i selve skogen, og hadde Frekja vært i nærheten, hadde hun kommet til oss når Ellie løp løs der ute?

Jeg må ærlig innrømme at jeg er veldig nervøs nå...

Oppdatering 04:10
Frekja, hvor er du??? Jeg har kjørt rundt i området, ingen spor av Frekja... Det regner, hun hater regn, hvorfor komme hun ikke hjem? Heldigvis lysner det gradvis ute, så det går an å se mer snart...


På tide å gå en runde til...


onsdag 3. august 2011

En dag...

...skal jeg bli like dyktig som Alena Smolikova og Richard Curtis på koreografi, timing og presisjon... En dag...



tirsdag 2. august 2011

Første trening etter nye planer

Store deler av kvelden har jeg sittet og planlagt Ellies trening. Jeg er ikke i boks, men er godt på vei. Grunnferdigheter er satt opp, hvor jeg har inkludert freestyle sammen med de 19 grunnferdighetene for lydighet og bruks. Vurderer også å putte inn litt agility inn her, for det er mye mulig jeg tar opp det etterhvert, men foreløpig er ikke det realistisk i forhold til tiden, og det er mange andre ting som må på plass før den tid.

Et annet viktig mål er å få på plass hverdagslydigheten. Gå penere i bånd, ikke gå etter meg hele tiden/gå oppå meg, hilsetrening, forstå at en beskjed er en beskjed må være konsekvent, slik at det ikke er tvil om at ned fra sofaen ikke inkluderer å hoppe opp i sofaen etter 1 sekund), bedre oppførsel i matfatet, bare for å nevne noe. Ellie er egentlig ganske lydhør, men hun mangler en god dose selkontroll, og hun vil gjerne styre hele bøtteballetten selv...

Det vi har jobbet med i dag, er helt grunnleggende ferdigheter hun egentlig kan ganske godt fra før. Litt finpuss bare, og så ønsket jeg å få en bekreftelse på at de fungerer tilfredsstillende:
  • Kontakt:: Stå foran meg og se opp er ikke noe problem, men da jeg skulle bevege meg bakover slet hun litt. Gå og se opp samtidig? Her måp jeg jobbe en god del mer. Hun ble også meget raskt opptatt av hvor godbitene kom fra, slik at jeg var nødt til å ha godbiter i begge lommer og bytte på. Ser tydelig at jeg må jobbe mer konkret med å få fokus vekk fra lommer og godbithender før det får satt seg skikkelig.
  • Target: Target stick er ikke noe problem, det kan hun. Target på hender er også greit, men hun har en lei tendens til å bruke munnen, enten med å slikke eller gape over hånden min. Det blir fort en meget slimete affære!
  • Sitt foran fører er hun meget god på, egentlig. Men hun har en litt dårlig vane hver gang hun setter seg, nemlig lyd. Enten piping eller et bjeff. Fikk til et par stille repetisjoner helt på slutten, og det er en trend jeg satser på å fortsette meg.
Ellers har hun blitt veldig flink til å bli liggende mellom øktene. Nå kunne jeg gå fra henne og hun ble liggende hele tiden. Måtte ta en runde med at det går an å klappe henne uten at hun hopper opp og blir helt ør. Hun fikk beskjed om å sette seg, og så begynte jeg rolig å klappe henne. Reiste hun seg opp eller begynte å klenge, bare stoppet jeg og snudde meg vekk. Etter en stund kunne jeg klø henne skikkelig, og hun satt stille. Selv med rask fremgang, mistenker jeg at jeg nok må gjenta dette endel ganger før det synker helt inn....

Ellie har også hatt litt matproblemer siden hun kom hit, nemlig heftig forsvar av maten. Ganske kjapt avslørte jeg det som ren bullshit, spesielt da hun forsøkte å knurre til meg når jeg kom med maten. Hun har nemlig en forhistorie med å knurre når hun vil ha viljen sin, og det var helt tydelig at det var det som var saken her. Jeg har jobbet med skikkelig matforsvar tidligere. Iko var veldig ille i flere år, har bitt meg flere ganger, og forsvarte alt som kunne ligne mat. Med han var fremgangsmåten tillit og tålmodighet. Han lærte at jeg ikke var ute etter å ta den vanlige maten sin, og hadde han stjålet noe han ikke fikk ta, vanket det alltid noe bedre hvis jeg fikk bytte. Nå kan jeg grave mat ut av munnen hans. Jeg forsøkte et par ganger å hive godbiter i skåla til Ellie, men hun viste ikke andre tegn enn å knurre og glefse. Selv om fikk spise i eget rom/ute, holdt hun på. Jeg lover at det var helt grusomt å høre på! Jeg snakket litt med Tatjana, som har hatt henne en liten stund før meg, og utifra den samtalen bestemte jeg meg for noe jeg aldri noensinne ville gjort med en hund som har et ekte matforsvar! Jeg satt matskålen ut på gårdsplassen, og tok Ellie med ut i bånd. Da hun knurret, tok jeg henne bare vekk fra maten, og etter to repetisjoner, var det helt tyst. Hun forsøkte seg også flere ganger før hun fikk mat, så da var det bare å vente til hun kunne oppføre seg. En hund med matforsvar vil bare forsvare det som tilhører den, foreløpig var maten min, og den kan ingen knurre ut av hånden min! Det skal bli spennende å se hvor dette ender. Og vær så snill, do not try this at home. Sannsynligheten for at din hund knurrer ved maten av samme årsak som Ellie, er forsvinnende liten.

Frekja har også fått seg en liten treningsøkt forresten. Vi jobbet med slutten av programmet, og hun er veldig ivrig. Nå forsøkte vi mest på å se hvordan tingene vil kunne fungere. Det ser lovende ut, men det er jo tross alt i gårdsplassen her hjemme. Under press er det nok noe helt annet! Men vi jobber med godt mot. Klarer vi å ha fokus, vil iallefall første del av programmet fungere, da det er ting hun kan fra før... Jeg grugleder meg litt allerede,,,

Mine fremtidsplaner med Ellie

Det er utrolig hva en kjapp tissetur kan få tankene på plass! Da jeg fikk Ellie, begynte tankene om rekruttdebut og konkurranse svirre i hodet mit ganske kjapt. Ambisjoner, press, stress ... alt bare presset seg. Så da jeg skulle ut med henne og bestemte meg for at nå skulle vi gå helt bort til kanten på slakt bånd, slo det meg: Vi har så mye annet å fokusere på når det gjelder trening fremover, at vi skal ikke ha presset over oss om konkurranse den 27. august. Og skulle jeg ikke gjøre alt riktig med den neste hunden? Ikke stresse med kjapp trening før konkurranser og legge et godt grunnlag? Få litt mer erfaringer innen trening av freestyle? Jo, det var de opprinnelige målene, og de skal holdes!

Så planen nå er å sette opp en grunnferdighetsliste, hvor jeg inkluderer lydighet/freestyle og rally. Jeg vil selvsagt legge de øvelsene som inngår i freestyleprogrammet til Ellie først, slik at det har hovedprioritet, men hun vil ikke bli påmeldt konkurranse før hun er klar til det. Så kan jeg heller nyte det å konkurrere og jobbe mot målet, ikke sånn som det har blitt med Frekja, hvor det er om å gjøre å få med flest mulig konkurranser før hun blir pensjonert...

Ved siden av konkurranserettet trening, så er det selvsagt en god del hverdagslydighet som må på plass. Ting som båndtrening, være stille, respektere at gå ned fra sofaen ikke betyr at hun kan hoppe opp etter et par sekunder, respektere både hunders og menneskers intimsoner (hun har en lei tendens til å tråkke oppi deg hele tiden), for ikke å glemme hilsetrening, selvkontroll og en enkel kommando som "gå og legg deg". Jeg tror dette skal bli bra jeg, og jeg merker at nå som det ikke er så fryktelig varmt, er jeg mer klar for å jobbe med tingene enn jeg var her en periode. Jeg tåler virkelig ikke altfor sterk varme...

mandag 1. august 2011

Kjære Ellie...

Når Iko ligger med synlige tenner og det murrer helt nede i magen hans, så vil han ligge i fred! Det hjelper ikke å se spørrende på meg, for så å snuse litt på han. Du hadde gjort det så mye enklere om du hadde tatt hintet og gått vekk! Jeg kan ikke komme og støtte deg til enhver tid i slike situasjoner, lille frøken. Og du vet hva resultatet blir om du strekker strikken, enda en gang...

Action er aldri langt unna, Iko har nå fått en fortjent hvil i buret. Han er nå veldig sliten etter å ha vært på gåtrdsbesøk i tre dager! Naive, nysjeriige, prikkete frøkner er ikke det han orker mye av akkurat nå. En god natts søvn er nok en mye bedre medisin. Litt mer om gårdsbesøket kommet jeg tilbake til, når denne kroppen har fått seg en god natts søvn også. Det tar på med ferie!

torsdag 28. juli 2011

Å lage program

Rundt meg ligger det mange papirer fulle av skriblerier, på PC'en spiller den samme musikken om igjen og om igjen... Det er tid for å få satt sammen freestyleprogram!

Jeg skal lage klasse 1 program for både Ellie og Frekja, og det blir litt som å pusle puslespill. Målet er å starte med Frekja den. 27. august (hun er allerede påmeldt), og kanskje rekrutt med Ellie, hvis hun er klar for det. Dvs. at jeg har kun en måned på meg. Frekja kan de fleste øvelsene jeg skal ha med godt, eller sånn nogenlunde. Det er kun en ting jeg ikke har trent på før, men jeg tror det skal gå greit. For Ellie blir alt nytt, så det skal bli spennende. Utfordringen min nå er å holde det på et minimum, tenke klasse 1. Koreografien har en tendens til å sette av sted oppe i hodet mitt, skape den perfekte hunden i tankene mine og kjøre i vei. Men vi snakker klasse 1, det skal ikke være så veldig komplisert, og hundene er ikke perfekte. De kommer garantert ikke til å følge mine komandoer når jeg sier de til enhver tid...

Så litt om hvordan jeg går frem. Først har jeg satt på musikken ute, mens jeg har med hunden. Lar den gå på repeat i bakgrunnen og forsøker meg litt frem. Hva kan vi få til her tro? Kanskje dette passer der? Det blir selvsagt litt halvferdige øvelser, litt lokking og surr, bare for å få en idé om hva som er mulig eller ikke. Som nevnt ovenfor, idéen i hodet og virkeligheten samsvarer ikke alltid. Nå har jeg også to forskjellige hunder når det kommer til bevegelsesmønster, og jeg kjenner at Frekja er fortsatt den dominerende når det gjelder tankegangen min.. Hun er liten og kjapp og kan ha eksplosive øvelser. Men kan det fungere med en langbent dalmatiner? Dette er ting jeg må finne ut av og følelsen av innunder huden.

Når jeg har en idé om hva hundene kan utføre, går jeg inn og setter på musikken og hører den drøssevis av ganger. Så nå er det virkelig greit at du kan klare å høre den samme låten hundrevis av ganger uten å bli gal! Jeg deler opp låten, etter skifter i musikken. Jeg pusler sammen øvelser der de kanskje passer, stryker over igjen, flytter på de til steder hvor de kanskje passer bedre, Tenker overganger. Hvordan kommer jeg meg fra den ene øvelsen og over til den neste, uten at det blir knotete og stakkato. Flyt er viktig, og noe dommere ser etter.

Når alt er skrevet ned på papiret (og ført inn på PC, slik at jeg ikke må lete meg halvt ihjel etter det hver gang jeg trenger det), så er det ut og trene. Først må alle øvelsene sitte godt. Når hunden både tilbyr øvelsen frivillig og du så har fått kommando på den, kan du begynne å sette sammen flere øvelser. Kanskje kjede inn enkelte sekvenser der hvor det passer. Etter hvert strekker du ut tiden mellom belønningene. Jeg kjører mye avstandsbelønning, slik at hunden blir vant til at godbiten ikke er hos meg, slik at når konkurransen er der, så skal den ikke ha fokus på at det plutselig ikke er noen godbiter sammen med meg! Ut på andre steder må man også. Det er utrolig hvor dyktig hunden kan være hjemme på gårdsplassen. Hadde Frekja vært like flink i konkurranser, som hun er her hjemme, så skulle det blitt andre boller! Men sannheten er, i pressede situasjoner kan hun falle helt sammen... Hvordan Ellie reagerer, vet jeg jo ikke enda.

Det som er negativt når man har litt liten tid til å forberede seg, er at det er litt lett å ta snarveier for å nå målet i tide. Det fører ofte til at det i ettertid blir dårlig innlærte øvelser og man hele tiden må reparere for å få det til å fungere. Det har blitt litt slik med Frekja innimellom, men denne gangen skal jeg forsøke å være flink pike og ikke la det skje. Det gjør det enklere at jeg ikke har så mange øvelser med, og at ikke masse skal skje hele tiden (noe som er fella jeg ofte går i når jeg skal lage program). Og tilslutt er det opp til dommerne om de liker resultatet av alt arbeidet mitt...

tirsdag 26. juli 2011

To gode venner

Her i huset har det utviklet seg et nært og godt vennskap. Det er mellom min datter og Ellie. Jeg var ganske skeptisk til å få en såpass stor hund, med viltre sprett, en hard hale og smertefulle tråkk på tær. Tidligere har det vært både hyl og skrik hvis lille Iko på 15 kg. har dultet borti henne, har skrapet henne på armen, eller har kommet i veien på en eller annen måte. Men med Ellie er det greit. Selvsagt er det noen utbrudd, for dalmatinerhaler er smertefulle pisker, det er ikke kult å bli slikket overalt eller bli tråkket på. Selv jeg synes det både er vondt og er plagsomt.

Men det som har skjedd disse to ukene etter at Ellie har kommet i hus, er at jenta mi har vokst og blitt mer ansvarsfull. I følge henne, er Ellie hennes, de er bestevenner. De har et bestevennhåndtrykk, de hopper i vanndammene sammen og løper avgårde på tur (noe som ikke alltid er like kult for meg hvis jeg henger i andre enden av båndet). En gang løp Tiril i forveien og forsvant rundt en sving. Ellie sto på to ben og skrek! Når Ellie får en fanden i seg og bare løper rundt og erter "du får ikke tak i meg", og jeg kjenner at det koker (lunta har vært litt kortere siden helgen merker jeg), har Tiril bare godt og hentet henne og tatt henne inn. Det er også så herlig å se hvordan Ellie behersker seg rundt Tiril. Hun blir så glad og vil hilse, men hun løper heller rundt og slikker, uten å dulte borti eller hoppe opp. Innimellom kommer hun bort og vil ha i gang en drakamp. Denne foregår forsiktig, og Ellie slipper hvis hun får beskjed om det, noe hun som regel ikke gjør med meg...

Jeg ser for meg at om et par år, når Tiril blir litt større og sterkere, vil disse to få mange fine eventyr sammen.

  
Og for de som skulle tro noe annet: Ellie ligger helt avslappet og sover, mens Tiril synger nattasang for henne...
Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...

Populære innlegg