Bikkjeslagsmål...

Når man har flere hunder, så blir det garantert noen uoverensstemmelser. Det er vel knapt til å komme utenom er jeg redd, og jeg er en person med is i magen og ikke så skvetten av meg når det romler litt mellom de firbente. Frekja og Iko har som regel hatt en krangel hvert halvår, og det har enten vært at Iko har blitt dritt lei Frekjas mas og kjefting, eller så har det hvert snakk om mat. Etter at Ellie kom i hus, har det også vært slike runder som består av mye bråk, ender etter noen sekunder og som regel resulterer i en hund full av slim. Og slikt må an nesten regne med innimellom.

De siste tre ukene har det derimot braket sammen litt hardere, lapphundene har ikke lenger villet finne seg i Ellies sære meninger og Ellie har funnet ut at hun har det fysiske overtaket. De få gangene det har skjedd har det som regel vært mat involvert og jeg har raskt fått skilt dem. På onsdag derimot smalt det skikkelig, og temmelig ut av det blå. Min datter var ute med Frekja og Ellie smatt ut av døra. Jeg løp ut for å få tak i henne igjen da jeg er at Frekja sier ifra om at hun ikke vil bli løpt ned. Det er nemlig ikke morsomt å veie 12 kg. og bli meid ned av en dalmatiner, så hun hadde sin fulle rett til å gi beskjed med et lite advarende knurr og et blikk. dette skulle tydeligvis ikke Ellie ha noe av, og hun fløy rett på Frekja! Filleristet henne så det holdt. Jeg fikk tak i Ellie og dratt henne av, men hun smatt ut av halsbandet og fløy på igjen (Frekja var selv ganske sint nå). Igjen hiver Ellie seg over Frekja, og nå hadde jeg ikke noe å få tak i lenger, for en dalmatiner er temmelig uhåndterlig. Det tok et par sekunder før hjernen min registrerte tanken vann, heiv meg inn i gangen etter vannskåla og fikk tømt over damene. Ellie fikk streng beskjed om å dekke og bli liggende til vi fikk tak i halsbåndet og hivd henne i buret. Hun var helt rød i fronten, men jeg så raskt at det ikke var henne blodet kom fra.

Deretter var det bare å følge blodsporet under kjøkkenbordet. Frekja hadde en flenge over øyet, og i et par sekunder var jeg redd at øyet kunne ha blitt skadet. Heldigvis bommet Ellie med 2 mm. Dermed bar det til dyrlegen, hvor det ble funnet to hull til som måtte syes. Så nå har Frekja et barbert ansikt og 3 sting stakkar. Med andre ord, jeg trenger ikke lenger tenke på konkurransen i helgen...

Rett etter at vi har kommet fra veterinæren. Frekja er fortsatt ganske dopet.
Som du ser, det er ikke mange millimeterne før øyet ble truffet!

Heldigvis er Frekja en flink pasient. Sårene gror, og hun har så vidt det er forsøkt å klø seg to ganger bare. Dermed slipper vi hele maset med skjerm.

Det ser mye bedre ut i dag.

Så hva nå? Ellie skjønner ikke hvorfor Frekja ikke vil leke med henne lenger. Frekja skygger banen. Første gang jeg luftet de sammen alle tre, gjemte Frekja seg bak bilen og ville ikke gå inn så lenge Ellie var der ute. Hun gjemte seg under bordet inne og dempet for harde livet. Siden Ellie ikke viste noen tegn til aggresjon, lot jeg de tusle rundt for å se om det roet seg. Nå gjemmer ikke Frekja seg, men demper og gjør ikke noe for å provosere Ellie. Det er jo forsåvidt bra, men det er jo litt feil at Frekja ikke kan få være seg selv med alle sine særheter. En kuet Frekja blir ganske feil i mine øyne!

Så er det store spørsmålet om hva jeg gjør videre. På onsdag kunne jeg sendt hele prikkedyret langt pokker i vold. Det finnes ingen unnskyldning for en oppførselen der. Matforsvar kan man alltids håndtere, men Frekja må kunne få si ifra for å beskytte seg selv, og det ble gjort på en helt fair måte. Så skal vi kvitte oss med Ellie? Torsdag meldte tvilen seg. Hun har jo egentlig fått en plass her i huset, jeg har så mange planer, og med to unntak, så er hun en helt utrolig flott hund (unntaket er selvsagt hendelsen det her er snakk om, og at hun kan terge på seg en gråstein med maset sitt). Datteren min har ikke tilgitt Ellie og er livredd for at Frekja skal bli skadet igjen. Det er jeg også, når en slik reaksjon kommer så ut av det blå. Ingen kødder med min lille prinsesse, det skal du aldri tvile på.

Men så var det dét faktum at jeg ikke har vett på å gi opp heller da. Det ér jo en grunn til at Iko fortsatt er her, og alle løsninger skal utforskes før jeg kan gi meg. Så du kan mildt sagt si at jeg er dypt nede i tenkegropa nå... Det veies for og tilbake, minuser og plusser... Skal, skal ikke osv... Jeg har noen tanker og planer, det er folk jeg kunne tenke meg å spørre om råd. Kommer jeg til å stole på Ellie igjen? Det som ikke er aktuelt, er å ha hundene adskilt til enhver tid...

Fortsettelse følger videre, jeg skal bruke helgen til å diskutere med meg selv til jeg sikkert blir helt tussete i topplokket...