torsdag 28. juli 2011

Å lage program

Rundt meg ligger det mange papirer fulle av skriblerier, på PC'en spiller den samme musikken om igjen og om igjen... Det er tid for å få satt sammen freestyleprogram!

Jeg skal lage klasse 1 program for både Ellie og Frekja, og det blir litt som å pusle puslespill. Målet er å starte med Frekja den. 27. august (hun er allerede påmeldt), og kanskje rekrutt med Ellie, hvis hun er klar for det. Dvs. at jeg har kun en måned på meg. Frekja kan de fleste øvelsene jeg skal ha med godt, eller sånn nogenlunde. Det er kun en ting jeg ikke har trent på før, men jeg tror det skal gå greit. For Ellie blir alt nytt, så det skal bli spennende. Utfordringen min nå er å holde det på et minimum, tenke klasse 1. Koreografien har en tendens til å sette av sted oppe i hodet mitt, skape den perfekte hunden i tankene mine og kjøre i vei. Men vi snakker klasse 1, det skal ikke være så veldig komplisert, og hundene er ikke perfekte. De kommer garantert ikke til å følge mine komandoer når jeg sier de til enhver tid...

Så litt om hvordan jeg går frem. Først har jeg satt på musikken ute, mens jeg har med hunden. Lar den gå på repeat i bakgrunnen og forsøker meg litt frem. Hva kan vi få til her tro? Kanskje dette passer der? Det blir selvsagt litt halvferdige øvelser, litt lokking og surr, bare for å få en idé om hva som er mulig eller ikke. Som nevnt ovenfor, idéen i hodet og virkeligheten samsvarer ikke alltid. Nå har jeg også to forskjellige hunder når det kommer til bevegelsesmønster, og jeg kjenner at Frekja er fortsatt den dominerende når det gjelder tankegangen min.. Hun er liten og kjapp og kan ha eksplosive øvelser. Men kan det fungere med en langbent dalmatiner? Dette er ting jeg må finne ut av og følelsen av innunder huden.

Når jeg har en idé om hva hundene kan utføre, går jeg inn og setter på musikken og hører den drøssevis av ganger. Så nå er det virkelig greit at du kan klare å høre den samme låten hundrevis av ganger uten å bli gal! Jeg deler opp låten, etter skifter i musikken. Jeg pusler sammen øvelser der de kanskje passer, stryker over igjen, flytter på de til steder hvor de kanskje passer bedre, Tenker overganger. Hvordan kommer jeg meg fra den ene øvelsen og over til den neste, uten at det blir knotete og stakkato. Flyt er viktig, og noe dommere ser etter.

Når alt er skrevet ned på papiret (og ført inn på PC, slik at jeg ikke må lete meg halvt ihjel etter det hver gang jeg trenger det), så er det ut og trene. Først må alle øvelsene sitte godt. Når hunden både tilbyr øvelsen frivillig og du så har fått kommando på den, kan du begynne å sette sammen flere øvelser. Kanskje kjede inn enkelte sekvenser der hvor det passer. Etter hvert strekker du ut tiden mellom belønningene. Jeg kjører mye avstandsbelønning, slik at hunden blir vant til at godbiten ikke er hos meg, slik at når konkurransen er der, så skal den ikke ha fokus på at det plutselig ikke er noen godbiter sammen med meg! Ut på andre steder må man også. Det er utrolig hvor dyktig hunden kan være hjemme på gårdsplassen. Hadde Frekja vært like flink i konkurranser, som hun er her hjemme, så skulle det blitt andre boller! Men sannheten er, i pressede situasjoner kan hun falle helt sammen... Hvordan Ellie reagerer, vet jeg jo ikke enda.

Det som er negativt når man har litt liten tid til å forberede seg, er at det er litt lett å ta snarveier for å nå målet i tide. Det fører ofte til at det i ettertid blir dårlig innlærte øvelser og man hele tiden må reparere for å få det til å fungere. Det har blitt litt slik med Frekja innimellom, men denne gangen skal jeg forsøke å være flink pike og ikke la det skje. Det gjør det enklere at jeg ikke har så mange øvelser med, og at ikke masse skal skje hele tiden (noe som er fella jeg ofte går i når jeg skal lage program). Og tilslutt er det opp til dommerne om de liker resultatet av alt arbeidet mitt...

tirsdag 26. juli 2011

To gode venner

Her i huset har det utviklet seg et nært og godt vennskap. Det er mellom min datter og Ellie. Jeg var ganske skeptisk til å få en såpass stor hund, med viltre sprett, en hard hale og smertefulle tråkk på tær. Tidligere har det vært både hyl og skrik hvis lille Iko på 15 kg. har dultet borti henne, har skrapet henne på armen, eller har kommet i veien på en eller annen måte. Men med Ellie er det greit. Selvsagt er det noen utbrudd, for dalmatinerhaler er smertefulle pisker, det er ikke kult å bli slikket overalt eller bli tråkket på. Selv jeg synes det både er vondt og er plagsomt.

Men det som har skjedd disse to ukene etter at Ellie har kommet i hus, er at jenta mi har vokst og blitt mer ansvarsfull. I følge henne, er Ellie hennes, de er bestevenner. De har et bestevennhåndtrykk, de hopper i vanndammene sammen og løper avgårde på tur (noe som ikke alltid er like kult for meg hvis jeg henger i andre enden av båndet). En gang løp Tiril i forveien og forsvant rundt en sving. Ellie sto på to ben og skrek! Når Ellie får en fanden i seg og bare løper rundt og erter "du får ikke tak i meg", og jeg kjenner at det koker (lunta har vært litt kortere siden helgen merker jeg), har Tiril bare godt og hentet henne og tatt henne inn. Det er også så herlig å se hvordan Ellie behersker seg rundt Tiril. Hun blir så glad og vil hilse, men hun løper heller rundt og slikker, uten å dulte borti eller hoppe opp. Innimellom kommer hun bort og vil ha i gang en drakamp. Denne foregår forsiktig, og Ellie slipper hvis hun får beskjed om det, noe hun som regel ikke gjør med meg...

Jeg ser for meg at om et par år, når Tiril blir litt større og sterkere, vil disse to få mange fine eventyr sammen.

  
Og for de som skulle tro noe annet: Ellie ligger helt avslappet og sover, mens Tiril synger nattasang for henne...

mandag 25. juli 2011

Da er treningen i gang for alvor...

27. august er det konkurranse i kreativ lydighet, og da må man jo trene! Og trene, og trene, og... Ja, du skjønner tegninga. Det har vært temmelig labert med trening den senere tiden. Inspirasjonen har ikke vært helt på topp. Ja, så kommer vi oss kanskje til klasse 2, men så hva? Hva skal jeg gidde å knote med, når jeg har en så gammel hund? Alt ble halvhjertet... Og så har Ellie kommet i hus, og motivasjonen blomstrer for fullt!

Det første jeg gjorde nå, var endelig å kaste programmet til Frekja i søpla... Da jeg gikk på drama ifjor, var en veldig viktig beskjed vi fikk: "Kill your darlings". Emil-programmet var en darling jeg ikke fikk til, og hadde låst meg helt fast i. Ut med den, farvel lille Emil, inn med noe mer spennende og enklere for Frekja. Vi snakker jo tross alt klasse 1 her, det MÅ ikke gjøres så innmari komplisert! Så det mest kompliserte jeg har med å gjøre nå, er kostyme... Her snakker vi musikk til en serie som kanskje ikke er så kjent for alle enda, men den har en litt middelalderaktig(neida, det er vel ikke et ord)/helteaktig tone over seg? Jeg har vurdert noe som dette kanskje...

Hun er en av karakterene, og har de enkleste klærne som inspirasjon. Regner med at dommerne ikke tar poenget fra serien, og det er ikke meningen, men jeg tror de kan passe til det som former seg i hodet mitt? Så er dilemmaet? Hvordan få det til? Skal jeg få med sverdet? Jeg bør jo det... Tresverd? Spikke et??? Nei, her snakker vi ikke koreografiproblemer. Det ble mange spørsmålstegn her nå. Musikken til begge klasse 2 programmene til Frekja er også klare. Ideen er også ferdig, så der gjenstår også bare koreografien. Vi her jo bare et napp i både FS og HTM igjen, så det er en liten sjanse for opprykk etter Ås. Da er Indre Østfold i september neste. Vet ikke om jeg klarer å være klar til klasse 2 innen da, men vi skal gjøre et ærlig forsøk i allefall! Jeg føler ikke at det er noen vits i å fortsette i klasse 1 hvis vi får opprykket, så da er det bedre å forsøke seg i klasse 2 og heller få 2. premiering.

Ellie har jeg også funnet musikk til, og her har jeg heldigvis allerede kostyme. Jeg har tenkt en god del på musikk til henne. holdt nesten på å si mye, men så kom jeg på at jeg kun har hatt henne i to uker. Så da får det bli endel tenking.... Jeg merket at hjernen min var veldig innstilt på Frekjas gange og bevegelser, og det føltes nesten uoverkommelig å få en idé til denne langbente traveren. Etter å ha kommet hjem fra en regnvåt freestyletrening, slapp jeg Ellie løs og satt på litt forskjellig musikk, og vips(!) så hadde jeg musikken. En sang jeg har forsøkt å bruke på Frekja, men hun var for liten og nett til at det ville fungere. Nå får jeg endelig muligheten! Man hører nemlig musikk innimellom som man bare tenker: "Denne må jeg bare bruke i freestyle!" Jeg har et par slike liggende på lur, jeg mangler bare den rette hunden...

Så da har jeg fire program under koreografering/inntrening, ved siden av endel grunnleggende ting jeg jobber med begge hundene... Arbeidsledig, jeg? Nei, det har vi ikke hørt noe om. Men det er så gøy når det klør i fingrene etter å planlegge, trene og alt det andre som følger med. Når man står og steker pannekaker, samtidig som man tenker at det er en øvelse du gjerne vil ha med...

En ting jeg heldigvis begynner å oppdag, er følgende:
  • Jeg har lært vanvittig mye om trening av hund, spesielt en ikke-typisk brukshund, av Frekja :-)
  • Jeg har blitt enda mer skjerpet i treningen av Frekja etter at jeg begynte med Ellie.
  • Ellie er ekstremt lettrent, og etter to økter går hun frivillig slalåm over all forventning (og litt til), snurren er nesten på plass, og hun har et par kule triks på lager...
  • Det er ikke lurt å lære en dalmatiner og stå opp på to ben for å gi high five, uten å sette i gang med stimuluskontroll med en gang (au!)
  • Hadde Ellie klart å beherske seg selv rundt andre hunder, kunne vi startet på Ås, uten tvil... Kanskje rekrutt? Hvis alt går greit fremover?
Nå skal jeg lese boken som FS-programmet til Frekja er inspirert fra...

Det å skulle få en ny hund...

Ny hund har svirret rundt i tankene mine i litt over et år. Jeg har nølt, lett, slått det fra meg, nølt litt til osv... Jeg hadde to hunder som jeg trivdes bra sammen med, men for å være ærlig: Iko med sine 13 år og Frekja med sine 11,5 ble ikke akkurat yngre. Frekjas karriere innen kreativ lydighet heller mot slutten og motivasjonen min har vært laber når det gjelder trening. Iko har gradvis begynt å bli svakere fysisk. Jeg ville ha en hund jeg kunne ha litt ambisjoner og mål med! Jeg ville satse innen freestyle og heelwork. Og skulle Iko falle fra, så ville Frekja slite med å være alene hjemme helt plutselig. Dermed ble tanken om ny hund gradvis sterkere.

I vinter begynte endelig tanken å materialisere seg. Jeg fikk tilbud om to hunder. Det var en aussie og en toller. Jeg var hovedsaklig på utkikk etter noe litt mindre, men en får jo se hva det er snakk om! Aussie-tispa kunne mye fra før, og hadde også trent endel freestyle. Det er nok en litt for stor og aktiv rase for oss, og da spesielt min datter, som ikke takler det når det blir litt for mye. Da aussien mente at Frekja var teit, så var valget enkelt. Hundene skulle fungere sammen, det var første prioritet.

Så hva med tolleren? Jo, Nelly kom og ble hos oss noen dager, mens eierne var på tur. Nydelig tispe, men vi slet litt med voktingen hennes og hundene braket sammen et par ganger, for ting som mat som falt på gulvet. Jeg fikk også kjenne litt på det å ha ny hun i huset, som ikke kunne våre rutiner og kommandoer. I flere år har det også vært tøft med min datter som har hatt et utagerende temperament. Var det rett av oss med en ny hund? Burde jeg vente? Der og da konkluderte jeg med et: Ja, vi må vente...

Iko, Nelly og Frekja
Da min datter ved påsketider fikk diagnosen melkeallergi, og humøret hennes slo helt om pga diett, så begynte ny hund-tanken å male opp i hodet mitt. Sporadiske turer innom fnn.no og andre annonseplasser. Det er mange omplasseringshunder, men sjelden noen som passet mine krav. Den skulle ikke være større enn de jeg hadde, det skulle være en registrert hund (pga. konkurranseambisjoner), den måtte være voksen (vi er ikke klare for valp helt enda) og den måtte fungere bra med mine hunder. Fire små krav som er vanskelig å fylle. Jeg lette og lette, og la til og med ut en annonse. Svarene jeg fikk der, passet ikke det jeg var ute etter. Hunder som måtte omplasseres fordi de ikke fungerte med resten av flokken hjemme, noen raser som ikke fungerte med mine hunder (særinger) og en valp... Innimellom kom jeg over en annonse, men jeg var alltid litt for sen. Hunden hadde fått nytt hjem... Betenkningstid hadde man ikke. Hunden fikk alltid nytt hjem. Jeg begynte å bli motløs. Sommerferien hadde vært en perfekt tid å introdusere et nytt familiemedlem, og jeg tok avgjørelsen at om jeg ikke fant en hund nå, så fikk jeg vente.

Nå har det seg slik at jeg har ei venninne som driver med slike prikkete hunder. Det har vært et evig mas om dalmatiner fra den kanten, og jeg har vært like standhaftig og sagt nei. De er for store og viltre for oss, her vi bor nå. Etter mange nei, og atter nei. Fristelser om valp og voksen hun, jeg sto på mitt... Og jeg er sta!

Så sta er jeg faktisk:

Plutselig så bodde det nemlig ei prikkete jente her, før jeg knapt fikk sukk for meg...

Det hadde seg nemlig slik at jeg ble overtalt til å kikke på henne av Inger Marie. Jeg tenkte at ingenting har noen gang skadet noen ved å kikke (eh...), så jeg tok med meg Frekja og min dater og dro på besøk. Og har du sett. Frekja gikk rett bort for å leke! Tiril likte henne godt og de to fant tonen. Hun var ganske liten og veldig søt, og plutselig satt hun i bilen min! En uke skulle vi prøve...

På dag 2 begynte jeg å tvile. Det var stadige krangler mellom hundene. Ellie, som den prikkete heter, var ganske fandenivoldsk mot de andre. Hun passet på meg, på buret, på utgangsdøra når hun ville ut, på stuebordet, på maten sin (selv om hun var alene i gangen), på sofaen (som hun kun fikk lov til å være i en gang). Jeg begynte å tenke at dette orket jeg ikke, det skulle jo ikke gå ut over mine hunder, og vi kunne ikke ha hunder slåssene rundt benene våres til enhver tid (det var ikke alvorlige sammenstøt, bare en masse brøling og litt slimete pels). Dagen etter begynte det å roe seg. Jeg begynte å lese Ellie bedre, gjennomskue henne og forutse situasjoner. Da en uke var gått (jeg hadde vel egentlig visst det et par dager), så var svaret: JA! Hun hører til her hos oss...

Så nå er vi altså fem stykker i vår familie. En bestemt, søt og glad jente har flyttet inn. Jeg må skjerpe meg her hjemme, jeg har ikke tenkt på hverdagslydighet på årevis. Ellie er temmelig smart, så her er det føre var og hele tiden være obs på hva som faktisk forsterkes, for potensiale til problemhund ser jeg stadigvekk om jeg trør feil! Men jeg liker det jeg, hele tiden være på tå hev. Måtte tenke ut løsninger, lære nye ting osv.

Nå har Ellie vært her et par uker, og det går stadig fremover. Nå er det flere dager siden hundene var uenige. Vi er i gang med freestyle-treningen- og det går fremover med stormskritt! Utfordringen nå, som kommer til å være vår lille utfordring frem til en konkurransestart, er å få henne til å fokusere med andre hunder tilstede. Hun vil jo så gjerne leke! Men jeg har en mistanke om at det løser seg raskt, om fremgangen fortsetter på samme måte. Øvelser lærer hun i rekordfart. Musikken hennes til klasse 1 freestyle er funnet (HTM må nok vente litt) og program er under produksjon.

Så da sier vi på ekte freestyle-vis :)

Og så sees vi i ringen helt plutselig

lørdag 23. juli 2011

BB: En tur i skogen

Været vi har i disse dager, kan man ikke gjøre noe annet enn å trosse. Når det også er en helg fylt av masse sorg grunnet gårsdagens tragiske hendelser i Oslo og på Utøya, så er en tur med gode venner viktigere enn noensinne...

Dagens godvær som stadigvekk sendte regnsværskurer ned på oss...
To glade jenter som nyter muligheten til å strekke på bena
Kunsten å få tatt bilde av en dalmatiner er å være raskere enn når man
skal trykke på knappen. Denne gangen vant jeg...
En blir tørst av all denne løpingen!
Ha! Den prikkete er virkelig villig til å bli våt?
Å nei du. Vi finere frøkner gjør ikke slik. Vi hopper heler over...
...trasker der det er tørt...
...eller tar oss en hvil på en stein...
...og ser på andre slite seg ut...
Er noen i tvil om hva dette blikket sier?
Legg på stemmen til Gollum fra Ringenes Herre samtidig, så tenker
jeg vi får den rette stemningen...

Men tilslutt fikk andre også lov å smake på greina.
Denne møtte vi på veien hjem, og vi var så heldige å stå og
se på hverandre i flere minutter. Bildet er såpass dårlig fordi jeg måtte
brukedigital zoom på kameraet for å få bildet såpass nært.

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...

Populære innlegg