Prikker og lapper: Det å skulle få en ny hund...

Ny hund har svirret rundt i tankene mine i litt over et år. Jeg har nølt, lett, slått det fra meg, nølt litt til osv... Jeg hadde to hunder som jeg trivdes bra sammen med, men for å være ærlig: Iko med sine 13 år og Frekja med sine 11,5 ble ikke akkurat yngre. Frekjas karriere innen kreativ lydighet heller mot slutten og motivasjonen min har vært laber når det gjelder trening. Iko har gradvis begynt å bli svakere fysisk. Jeg ville ha en hund jeg kunne ha litt ambisjoner og mål med! Jeg ville satse innen freestyle og heelwork. Og skulle Iko falle fra, så ville Frekja slite med å være alene hjemme helt plutselig. Dermed ble tanken om ny hund gradvis sterkere.

I vinter begynte endelig tanken å materialisere seg. Jeg fikk tilbud om to hunder. Det var en aussie og en toller. Jeg var hovedsaklig på utkikk etter noe litt mindre, men en får jo se hva det er snakk om! Aussie-tispa kunne mye fra før, og hadde også trent endel freestyle. Det er nok en litt for stor og aktiv rase for oss, og da spesielt min datter, som ikke takler det når det blir litt for mye. Da aussien mente at Frekja var teit, så var valget enkelt. Hundene skulle fungere sammen, det var første prioritet.

Så hva med tolleren? Jo, Nelly kom og ble hos oss noen dager, mens eierne var på tur. Nydelig tispe, men vi slet litt med voktingen hennes og hundene braket sammen et par ganger, for ting som mat som falt på gulvet. Jeg fikk også kjenne litt på det å ha ny hun i huset, som ikke kunne våre rutiner og kommandoer. I flere år har det også vært tøft med min datter som har hatt et utagerende temperament. Var det rett av oss med en ny hund? Burde jeg vente? Der og da konkluderte jeg med et: Ja, vi må vente...

Iko, Nelly og Frekja

Da min datter ved påsketider fikk diagnosen melkeallergi, og humøret hennes slo helt om pga diett, så begynte ny hund-tanken å male opp i hodet mitt. Sporadiske turer innom fnn.no og andre annonseplasser. Det er mange omplasseringshunder, men sjelden noen som passet mine krav. Den skulle ikke være større enn de jeg hadde, det skulle være en registrert hund (pga. konkurranseambisjoner), den måtte være voksen (vi er ikke klare for valp helt enda) og den måtte fungere bra med mine hunder. Fire små krav som er vanskelig å fylle. Jeg lette og lette, og la til og med ut en annonse. Svarene jeg fikk der, passet ikke det jeg var ute etter. Hunder som måtte omplasseres fordi de ikke fungerte med resten av flokken hjemme, noen raser som ikke fungerte med mine hunder (særinger) og en valp... Innimellom kom jeg over en annonse, men jeg var alltid litt for sen. Hunden hadde fått nytt hjem... Betenkningstid hadde man ikke. Hunden fikk alltid nytt hjem. Jeg begynte å bli motløs. Sommerferien hadde vært en perfekt tid å introdusere et nytt familiemedlem, og jeg tok avgjørelsen at om jeg ikke fant en hund nå, så fikk jeg vente.

Nå har det seg slik at jeg har ei venninne som driver med slike prikkete hunder. Det har vært et evig mas om dalmatiner fra den kanten, og jeg har vært like standhaftig og sagt nei. De er for store og viltre for oss, her vi bor nå. Etter mange nei, og atter nei. Fristelser om valp og voksen hun, jeg sto på mitt... Og jeg er sta!

Så sta er jeg faktisk:

Plutselig så bodde det nemlig ei prikkete jente her, før jeg knapt fikk sukk for meg...

Det hadde seg nemlig slik at jeg ble overtalt til å kikke på henne av Inger Marie. Jeg tenkte at ingenting har noen gang skadet noen ved å kikke (eh...), så jeg tok med meg Frekja og min dater og dro på besøk. Og har du sett. Frekja gikk rett bort for å leke! Tiril likte henne godt og de to fant tonen. Hun var ganske liten og veldig søt, og plutselig satt hun i bilen min! En uke skulle vi prøve...

På dag 2 begynte jeg å tvile. Det var stadige krangler mellom hundene. Ellie, som den prikkete heter, var ganske fandenivoldsk mot de andre. Hun passet på meg, på buret, på utgangsdøra når hun ville ut, på stuebordet, på maten sin (selv om hun var alene i gangen), på sofaen (som hun kun fikk lov til å være i en gang). Jeg begynte å tenke at dette orket jeg ikke, det skulle jo ikke gå ut over mine hunder, og vi kunne ikke ha hunder slåssene rundt benene våres til enhver tid (det var ikke alvorlige sammenstøt, bare en masse brøling og litt slimete pels). Dagen etter begynte det å roe seg. Jeg begynte å lese Ellie bedre, gjennomskue henne og forutse situasjoner. Da en uke var gått (jeg hadde vel egentlig visst det et par dager), så var svaret: JA! Hun hører til her hos oss...

Så nå er vi altså fem stykker i vår familie. En bestemt, søt og glad jente har flyttet inn. Jeg må skjerpe meg her hjemme, jeg har ikke tenkt på hverdagslydighet på årevis. Ellie er temmelig smart, så her er det føre var og hele tiden være obs på hva som faktisk forsterkes, for potensiale til problemhund ser jeg stadigvekk om jeg trør feil! Men jeg liker det jeg, hele tiden være på tå hev. Måtte tenke ut løsninger, lære nye ting osv.

Nå har Ellie vært her et par uker, og det går stadig fremover. Nå er det flere dager siden hundene var uenige. Vi er i gang med freestyle-treningen- og det går fremover med stormskritt! Utfordringen nå, som kommer til å være vår lille utfordring frem til en konkurransestart, er å få henne til å fokusere med andre hunder tilstede. Hun vil jo så gjerne leke! Men jeg har en mistanke om at det løser seg raskt, om fremgangen fortsetter på samme måte. Øvelser lærer hun i rekordfart. Musikken hennes til klasse 1 freestyle er funnet (HTM må nok vente litt) og program er under produksjon.

Så da sier vi på ekte freestyle-vis :)