To gode venner

Her i huset har det utviklet seg et nært og godt vennskap. Det er mellom min datter og Ellie. Jeg var ganske skeptisk til å få en såpass stor hund, med viltre sprett, en hard hale og smertefulle tråkk på tær. Tidligere har det vært både hyl og skrik hvis lille Iko på 15 kg. har dultet borti henne, har skrapet henne på armen, eller har kommet i veien på en eller annen måte. Men med Ellie er det greit. Selvsagt er det noen utbrudd, for dalmatinerhaler er smertefulle pisker, det er ikke kult å bli slikket overalt eller bli tråkket på. Selv jeg synes det både er vondt og er plagsomt.

Men det som har skjedd disse to ukene etter at Ellie har kommet i hus, er at jenta mi har vokst og blitt mer ansvarsfull. I følge henne, er Ellie hennes, de er bestevenner. De har et bestevennhåndtrykk, de hopper i vanndammene sammen og løper avgårde på tur (noe som ikke alltid er like kult for meg hvis jeg henger i andre enden av båndet). En gang løp Tiril i forveien og forsvant rundt en sving. Ellie sto på to ben og skrek! Når Ellie får en fanden i seg og bare løper rundt og erter "du får ikke tak i meg", og jeg kjenner at det koker (lunta har vært litt kortere siden helgen merker jeg), har Tiril bare godt og hentet henne og tatt henne inn. Det er også så herlig å se hvordan Ellie behersker seg rundt Tiril. Hun blir så glad og vil hilse, men hun løper heller rundt og slikker, uten å dulte borti eller hoppe opp. Innimellom kommer hun bort og vil ha i gang en drakamp. Denne foregår forsiktig, og Ellie slipper hvis hun får beskjed om det, noe hun som regel ikke gjør med meg...

Jeg ser for meg at om et par år, når Tiril blir litt større og sterkere, vil disse to få mange fine eventyr sammen.

  

Og for de som skulle tro noe annet: Ellie ligger helt avslappet og sover, mens Tiril synger nattasang for henne...