Starte eller ikke starte - det er spørsmålet...

Det er ikke alltid lett for et konkurransehjerte å sitte og se at en påmeldingsfrist farer forbi deg, uten å gjøre noe med den. Det er ikke alltid lett å forklare omgivelsene hvorfor man velger å la være og konkurrere. Hunden min er flink hun, kan mye og har vist at hun kan jobbe. Det som er problemet, er at hun ikke takler å prestere i ringen, når det er konkurranse. Ingen godbiter, litt nerver, og vips så fungerer det ikke. Stresset hennes stiger, hun blir ukonsentrert og gjør ting hun ikke normalt gjør. Når ting blir vanskelig, så blir hun alltid hos meg. I konkurranseringen forsøker hun hele tiden å stikke ut! Det sier vel en hel del?

Det er veldig lett å stille i freestyle. Miljøet er også veldig flink til å oppmuntre til det. Et par triks, litt musikk og et kostyme, og vips så er man i klasse 1. Deretter følger det mange blåsløyfer og kanskje en gul en. Etterhvert blir man litt frustrert, skulle det ikke være lett å starte i klasse 1? For det er jo ikke så mange krav, er det? Svaret er neida, det er ikke mange krav. Men allikevel må disse kravene fungere sammen i en helhet.

I agility så trener man lenge før man starter. Man vil være sikker på at hunden søker seg mot hindrene og klarer dem alle sammen. Det er liksom ikke noe særlig poeng å stille med en hund som ikke kan gå slalom eller takler vippa (selv om noen nok gjør det også selvsagt, med ganske opplagte resultater). I lydighet trener man gjerne i lang tid i hundeklubben og går gjerne flere kurs. I freestyle så er det få og små miljøer. Vi trenger rekrutteringen og oppfordrer så mange som mulig til å stille i konkurranse. Bare prøv, kom igjen! Da jeg var på dommerseminar i Danmark for noen helger siden, ble det snakk om hunder som ikke trivdes i ringen og hvordan vi skulle håndtere dette som dommere. I en forbindelse slår tanken meg, hvor mange av de hundene som presterer langt under det de normalt klarer på treningen, viser at her liker vi oss ikke og er ikke klare for dette?Det er jo faktisk en hel del, inkludert min egen hund.

Som dommer bør jeg være et forbilde. Å skulle drasse en hund inn i ringen som ikke takler det, har lite for seg. Det blir negativt for Ellie (hun lærer at dette ikke er gøy), det blir negativt for meg (jeg er et konkurransemenneske som liker å gjøre det bra, og det er ikke gøy og se at hunden ikke har det gøy) og det viser et dårlig bilde utad. Ellie logrer og gjør ablegøyer, men om man ser litt dypere så ligger det mer bak fasaden. Ablegøyene er som regel bare stress nemlig...



Hvis en ser på filmen, så ser det ut som en glad hund som mister litt fokus etterhvert. Hun kommer logrende inn og er faktisk ganske så avslappet og fornøyd. Men så skjer det noe.

Hun ligger avslappet og aner fred og ingen fare...
Foto: Eva Byrkjeland

Plutselig kommer musikken på, veldig høyt. En ser ikke øynene så veldig,
men munnviken strammes og ørene legges skikkelig bakover.

Dette bildet viser VELDIG tydelig en hund som ikke trives spesielt
godt i situasjonen... En dalmatiner får ikke ørene lenger bakover,
øynene taler sitt meget tydelige språk og munnen er snurpet sammen.

Hun er over det verste sjokket, men ikke avslappet (hørte ikke på
kommandoene).

Etter denne hendelsen hadde jeg henne ikke virkelig med meg (hjalp ikke at jeg nesten måtte skrike kommandoene for å bli hørt). I det hun mister konsentrasjonen, ser man at hun trekker ørene bakover og senker hodet. En ser at jeg har ikke en hund som synlig mistrives, slik at kanskje alle ser det, men det er der. Hun er treg i alt hun gjør og snuser endel (snurrene er kjemperaske og det skulle være en god del av dem, men den ene snurren ble så treg at det ikke ble tid til mer). Dette var debuten vår, det ble ikke noe bedre utover året. Heller verre. Ellie lærte noe av dette. Hun lærte seg at det lønner seg ikke å være i konkurranseringen.

Målet mitt i år, er å få Ellie til å kose seg i ringen. Det skal være gøy og gå inn der, det skal vente noe skikkelig bra etterpå! Freestyle skal være det kuleste som finnes, når hun gjør alle triksene hun elsker sammen med meg. Vi skal fange publikum og vise at dette er morsomt! Så fram mot høsten fokuserer vi hardt på konkurransetrening. Vi stiller i åpen klasse overalt hvor det er mulig for oss, vi satser veldig på konkurranserettet trening og miljøtrening. Jeg merker at Ellie er ganske berørt av sine omgivelser. Skal vi nå langt, må vi jobbe mye med det. Kanskje det er for sent, men den som gir seg har tapt. Det viktigste er at vi har det gøy, så får alt annet bli en bonus...