Starte eller ikke starte - det er spørsmålet...

Det er ikke alltid lett for et konkurransehjerte å sitte og se at en påmeldingsfrist farer forbi deg, uten å gjøre noe med den. Det er ikke alltid lett å forklare omgivelsene hvorfor man velger å la være og konkurrere. Hunden min er flink hun, kan mye og har vist at hun kan jobbe. Det som er problemet, er at hun ikke takler å prestere i ringen, når det er konkurranse. Ingen godbiter, litt nerver, og vips så fungerer det ikke. Stresset hennes stiger, hun blir ukonsentrert og gjør ting hun ikke normalt gjør. Når ting blir vanskelig, så blir hun alltid hos meg. I konkurranseringen forsøker hun hele tiden å stikke ut! Det sier vel en hel del?

Det er veldig lett å stille i freestyle. Miljøet er også veldig flink til å oppmuntre til det. Et par triks, litt musikk og et kostyme, og vips så er man i klasse 1. Deretter følger det mange blåsløyfer og kanskje en gul en. Etterhvert blir man litt frustrert, skulle det ikke være lett å starte i klasse 1? For det er jo ikke så mange krav, er det? Svaret er neida, det er ikke mange krav. Men allikevel må disse kravene fungere sammen i en helhet.

I agility så trener man lenge før man starter. Man vil være sikker på at hunden søker seg mot hindrene og klarer dem alle sammen. Det er liksom ikke noe særlig poeng å stille med en hund som ikke kan gå slalom eller takler vippa (selv om noen nok gjør det også selvsagt, med ganske opplagte resultater). I lydighet trener man gjerne i lang tid i hundeklubben og går gjerne flere kurs. I freestyle så er det få og små miljøer. Vi trenger rekrutteringen og oppfordrer så mange som mulig til å stille i konkurranse. Bare prøv, kom igjen! Da jeg var på dommerseminar i Danmark for noen helger siden, ble det snakk om hunder som ikke trivdes i ringen og hvordan vi skulle håndtere dette som dommere. I en forbindelse slår tanken meg, hvor mange av de hundene som presterer langt under det de normalt klarer på treningen, viser at her liker vi oss ikke og er ikke klare for dette?Det er jo faktisk en hel del, inkludert min egen hund.

Som dommer bør jeg være et forbilde. Å skulle drasse en hund inn i ringen som ikke takler det, har lite for seg. Det blir negativt for Ellie (hun lærer at dette ikke er gøy), det blir negativt for meg (jeg er et konkurransemenneske som liker å gjøre det bra, og det er ikke gøy og se at hunden ikke har det gøy) og det viser et dårlig bilde utad. Ellie logrer og gjør ablegøyer, men om man ser litt dypere så ligger det mer bak fasaden. Ablegøyene er som regel bare stress nemlig...



Hvis en ser på filmen, så ser det ut som en glad hund som mister litt fokus etterhvert. Hun kommer logrende inn og er faktisk ganske så avslappet og fornøyd. Men så skjer det noe.

Hun ligger avslappet og aner fred og ingen fare...
Foto: Eva Byrkjeland

Plutselig kommer musikken på, veldig høyt. En ser ikke øynene så veldig,
men munnviken strammes og ørene legges skikkelig bakover.

Dette bildet viser VELDIG tydelig en hund som ikke trives spesielt
godt i situasjonen... En dalmatiner får ikke ørene lenger bakover,
øynene taler sitt meget tydelige språk og munnen er snurpet sammen.

Hun er over det verste sjokket, men ikke avslappet (hørte ikke på
kommandoene).

Etter denne hendelsen hadde jeg henne ikke virkelig med meg (hjalp ikke at jeg nesten måtte skrike kommandoene for å bli hørt). I det hun mister konsentrasjonen, ser man at hun trekker ørene bakover og senker hodet. En ser at jeg har ikke en hund som synlig mistrives, slik at kanskje alle ser det, men det er der. Hun er treg i alt hun gjør og snuser endel (snurrene er kjemperaske og det skulle være en god del av dem, men den ene snurren ble så treg at det ikke ble tid til mer). Dette var debuten vår, det ble ikke noe bedre utover året. Heller verre. Ellie lærte noe av dette. Hun lærte seg at det lønner seg ikke å være i konkurranseringen.

Målet mitt i år, er å få Ellie til å kose seg i ringen. Det skal være gøy og gå inn der, det skal vente noe skikkelig bra etterpå! Freestyle skal være det kuleste som finnes, når hun gjør alle triksene hun elsker sammen med meg. Vi skal fange publikum og vise at dette er morsomt! Så fram mot høsten fokuserer vi hardt på konkurransetrening. Vi stiller i åpen klasse overalt hvor det er mulig for oss, vi satser veldig på konkurranserettet trening og miljøtrening. Jeg merker at Ellie er ganske berørt av sine omgivelser. Skal vi nå langt, må vi jobbe mye med det. Kanskje det er for sent, men den som gir seg har tapt. Det viktigste er at vi har det gøy, så får alt annet bli en bonus...

Hundeløs!!!

I helgen skal jeg på internasjonal dommerkonferanse i København. Siden jeg drar tidlig i morgen, så har jeg levert hundene på kennel nå. Jeg hater å være hundeløs! Å levere barnet til andre er helt greit (nesten alltid da), men bikkjene, ja det er stusselig det. Jeg er vant til å være borte fra dem, men ikke at de er borte fra meg!!!

Siden de har reist har jeg:

• syntes det har vært trist å komme hjem uten noe spetakkel som møter meg (noe jeg normalt ergrer meg grønn over).
• fylt vannskåla til hundene.
• hatt angstanfall over søpleposene jeg bare satt på gulvet, tenk om noen tar dem og river dem opp!
• kjøpt en pakke billige pølser som har gått ut på dato og var klar for å skjære dem i terninger, hadde jo treningsplaner!
• kastet brødskalk på gulvet og lurt på hvorfor den bare ble liggende der.
• fortet meg å lukke døra til søplebøtta, så ingen lange snuter skulle falle oppi den.
• følt meg som en galning da jeg (fordi jeg forsøker å bøye meg minst mulig pga. vond rygg) satt oppvaska på gulvet før jeg satt den inn i oppvaskmaskina (noen fordeler er det å være hundeløs).
• ventet på hylekonsert fra Ellie når jeg rev av en matavfallspose (fordi hun forbinder avriving av plastposer med pakking av v&h), uten at noe skjedde selvfølgelig.
• syntes det var trist å hive restene av ris som jeg normalt hadde puttet i hundematen (var for lite til at det var noe vits i å putte i kjøleskapet.
• tatt opp et par pølser v&h fra fryseren til tining... (og lagt de tilbake selvsagt).
• ropt til Frekja, fordi jeg trodde hun stjal mat...

 Så da skal man legge seg, uten Frekjas snorking eller Ellies varme... Skal bli bra å sitte på flyet i morgen, for på tur trives jeg som hundeløs. Men et hjem er ikke et hjem uten de firbente!

Slalomtrening - treningstips

Slalom er vel en av de vanligste øvelsene innen kreativ lydighet, men veien til en flott slalom er ikke alltid like lett og det er noen feller å gå i. Jeg tenkte jeg skulle komme med noen av mine tanker rundt trening som jeg har gjort meg opp gjennom årene.

Her er det tydelig at Iko vet hvor han skal
og søker seg rundt benet mitt.

For det første, så er belønningsplassering lurt å tenke over. Hvis man ser på bildet over, av Frekja og meg, så ville det kanskje vært naturlig å belønne henne der hun er nå, eller etter at hun har kommet ut på siden. Det som fort skjer, er at om jeg skulle belønnet henne der hun står på bildet, ville jeg fort fått en hund som stoppet akkurat der. Frekja var en slik hund. Vi mistet fart og det ble veldig stakkato. Om jeg hadde gitt henne belønning etter at hun hadde passert, ville det fort blitt kluss i neste inngang og buene rundt bena mine hadde blitt slarkete. Det jeg har funnet ut at fungerer best, er å belønne hunden slik at den står foran benet ditt. Da er den klar for å gå gjennom neste ben med en gang, og hunden har lært hele momentet på følgende måte: Gå mellom benene og rundt det på fremsiden (om man trener vanlig slalom rett frem).

 Ser dere hvilken type slalom går her? Hun vet hvor
hun skal i det hun begynner på slalomen, og viser
det tydelig med kroppsspråket.

Belønn gjerne i fart. En hund som sniker seg med stor intensitet rundt benene dine, får størst oppmerksomhet. Dette er ikke så vanskelig å oppnå. Beveg hånden med godbiten slik at hunden må jage litt etter den. Noen ganger kaster jeg en leke eller godbit også. Om vi bruker bildet av Frekja som eksempel (så slipper jeg å bruke så mange ord), så ville jeg kastet med venstre hånd foran meg, mot høyre. Da må hunden løpe og den lærer seg å være rask rundt benet mitt.

Her ville jeg belønnet, enten ved
å gi godbit, eller kaste godbiten/
leken videre til siden.

En av største utfordringene jeg ser, er egentlig handa. Den handa som detter ned og veileder hunden gjennom. Den stammer fra innlæringen og så blir man aldri helt kvitt den. Man stoler ikke helt på hunden, og hjelper den. Oppover i klassene vil dette trekke ned og viser man ekstra tydelig, vil det også kunne trekkes i klasse 1. Selv har jeg i den senere tid shapet inn slalomen, slik at jeg aldri har fått hånden inn i treningen. Det jeg har gjort er å holde hunden i bånd, stelt meg med bena til side. Først har jeg klikket for at den skikker mellom bena mine, tar hodet mellom osv. 10 repetisjoner tok det med Ellie. Selv om man har trent med lokking, kan man fint fjerne hånden på den måten.

Her kommer en tydelig lokkehånd
frem. Fører får en bøyd
kroppsholdning i tillegg.

Jeg har nevnt fart over. En annen ting for å holde motivasjon og fart oppe, er å ikke kjøre lange slalomsekvenser gang på gang. Ofte tar jeg kun et ben og belønner. Så varierer jeg på hvor mange ganger hunden skal gå. Ellie låste seg veldig fast i antall. Da vi skulle avansere til fire ganger, stoppet hun opp og forlangte godbiten. Vi brukte litt tid på å komme over den kneika. Derfor er det jeg som bestemmer hvor mange ganger, jeg vil ha en hund som hele tiden søker inn og venter spent på når belønningen kommer.

Tidligere så har jeg aldri tenkt så mye på innganger i slalomen, det var noe som hørte til agility det. Etter at jeg fikk Ellie har jeg derimot sett meg nødt til å ta tak i akkurat dette. Hun kan fort havne litt ut fra meg, og skal hun egentlig inn i slalomen har jeg så et stort problem. Det vi jobber med nå, er at når jeg sier slalom, skal hun søke seg mot det benet jeg setter ut, samme hvor hun er. Vi er ikke i mål her, men satser på at vi er det snart. Da kan hun falle ut av posisjon uten at det skaper store problemer videre (ikke ideelt, men kan være kjekt allikevel). Det kan også bli kult i en koreografi, hvor man ikke MÅ ha hunden gående på plass før man begynner med øvelsen.

På tampen: Tør å vær kreativ! Det er utrolig mange måter man kan gå slalom med hunden. Lek deg frem, finn på noe nytt. Du trenger ikke gå i en rett linje fremover. Tør du være kreativ og tar med deg hunden din på dette, har du en hund som ikke blunker samme hvilke rare benstillinger du serverer den!

Sånn på tampen vil jeg advare deg. Slalom kan fort bli hundens favorittøvelse! Det er bare å være forberedt på en hund som slenger seg inn mellom benene dine når du minst forventer det. Det er endel av gamet og man kan like gjerne bli vant til det med en gang...

Hvordan kysse en hund

Herlige barna, hør på dem!

Om OL og forventninger

Nå skal jeg ikke påstå at jeg har fulgt mye med på sport om dagen, men litt kan man ikke unngå og få med seg i disse OL-dager. Av de artiklene jeg har lest og det jeg har hørt av kommentatorene og intervjuene på TV, så priser jeg meg lykkelig for at jeg driver med den sporten jeg gjør, nemlig kreativ lydighet. Der skuffer jeg ingen andre enn meg selv.

Skulle jeg hatt et helt lands forventninger hvilende på mine skuldre, hadde jeg ikke holdt ut. Hvis forventningene til meg ikke innfridde, så ville jeg skuffet en hel nasjon! Journalister rakker ned på de som ikke når toppen, de blir uttaler seg negativt om alle som ikke ønsker å møte folket når ting har gått dårlig, men lusker skuffet avgårde.

I kreativ lydighet (og sikkert de fleste andre hundesporter), står konkurrentene klare til å klappe deg på skuldrene og si bra jobbet mens en selv leter etter en skuffe så man kan grave seg ned i all selvmedlidenheten. I mesterskap er nasjonen stolt av deg, samme hvor du plasserer deg, stolt av at vi har hatt deltagere som har vist verden hva Norge har å stille opp med. Det finnes ingen (utenom kanskje en selv) som står klar for å fortelle deg hvor skuffet de er over deg, når alt kollapset som et korthus og du er heldig hvis det kun er et par ting som kanskje gikk etter planen.

Så utrolig heldige vi er! Det som kanskje er viktigst for alle og enhver er å huske å oppmuntre oss selv og hunden når det har gått som dårligst? Minne oss selv på at kreativ lydighet er gøy, smile og le litt, dra hjem og trene mer. Det skal være målet mitt. jeg har lagt alle ambisjoner på hylla nå. Jeg skal konkurrere og ha det gøy, gi totalt blaffen i opprykk og store mål. Jeg skal bare kose meg og ha det gøy, så får alt komme når tiden er inne. Blir vi ikke mestere, så er det greit. Blir vi det, så er det også greit. Det kommer eventuelt når tiden er moden for det og veien dit har vært en behagelig og morsom reise.

Ellie er klar for nye sprell...