I dag drar verdens flotteste gutt til de evige beitemarker og verden er et trist sted. Jeg har vært så heldig å bli kjent med en unik sjel og jeg har nå tatt min siste farvel. Han har fått ringfot med alvorlige forkalkninger. Leddet er i ferd med å lukke seg og det er ingenting man kan gjøre. Jeg drømte i natt at det i siste liten ble funnet en mirakelkur og Oskar kunne bli reddet i siste liten, men det var selvsagt ikke virkelighet. Så nå skal ikke verdens kuleste dølahestgutt være blant oss lenger og det er vanskelig å fatte. Om noen timer drar han på sin siste reise.
Oskar har fått være hos min søster og har hatt et godt hjem hos noen som virkelig så han og hans behov. Oskar har aldri vært en hest som trives med mye kontroll og tvang. Han har vært en fri sjel som jeg alltid har sett for meg på prærien med en flokk hopper der han kan dundre bortover i full fart når det passer han. I vår verden har det vært mange ting man ikke helt kan stole på, sånn som saler som plutselig skal legges på ryggen, vogner (selv om vi hadde en plan om å kjøre han inn fra starten av). Han ble ridd litt dressur på, og
jeg startet faktisk LC med han, selv om dette virkelig ikke var favorittsysselen hans. Favorittsysselen hans var å løpe fort når behovet meldte seg, og hoppe. Den som tror at han løp ut i hytt og pine, så stemmer ikke det. Han måtte bare ha noen utblåsninger innimellom, når stresset bydge seg opp. Så var det et voldsomt 'poff' og så var han ferdig.
Vi har hatt mange morsomme galopper. Noen ganger hadde han en enorm galopp hvor man knapt klarte å holde seg i salen. Når han da klarte å slenge i en kryssgalopp samtidig, så var det duket for latterkrampe sammen med hump og skump.
Dessverre har jeg den siste tiden ikke hatt så mye tid, og ikke fått tatt turen til Svarstad slik som jeg har pleid å gjøre. Nå begynte jeg å få ting litt mer under kontroll og planen var å begynne og ri en gang i uken, men Oskar var blitt halt. mest sannsynlig strekt en sene eller noe. Så jeg gikk egentlig og ventet på at han skulle bli friskmeldt da dommen kom... Det har blitt mange tårer siden da. På mandag var jeg og tok farvel, noe som var utrolig tøft og utrolig godt. Oskar la det store hodet sitt på skulderen min og jeg kunne kjenne kjærligheten strømme. Tårene rant, tanken på å aldri se dette flotte dyret igjen og kjenne den gode lukten var ikke til å bære. Vi gikk en tur opp i skogen og koste oss (Oskar rensket et par unge rognebærtrær og nøt turen i ro og mak. Det ble endel bilder som minne om vår siste dag sammen. Takk for alt Oskar. Ingen hest kan måle seg med deg!
 |
| Oskar ligger og hviler når vi kommer (han lå først rett ut og så helt død ut). |
 |
| Tiril synes dette er veldig leit hun også. |
 |
| TIlslutt klarte hun ikke holde tårene tilbake stakkars lille vennen. |
 |
| Aldri skal disse kloke øynene skinne igjen. |
 |
| Aldri skal Oskar speide inn i skogen igjen. |
 |
| Lille Anna mister sin store bestevenn. |
 |
| Farvel Oskar, dette var siste gang jeg så deg... |
|
|
Varme tanker sendes til min kjære søster som har en tung stund akkurat nå.
.jpg)
