Ny blogg!

Det er nå over 2 år siden denne bloggen har blitt oppdatert, og slik kommer det til å fortsette. På grunn av blant annet helse og gammel hund, er jeg for tiden ikke spesielt aktiv innen hundetrening. Ellie gikk bort påsken 2014, og jeg har nå kun Frekja på 15 år.

Men om du fortsatt er interessert i hva jeg driver med, kan du ta en titt innom min nye blogg!

http://hassumbudeia.blogspot.no/

Stor dag i Kongsberg

Vi har ikke vært helt heldige i konkurranseringen, og da jeg endelig skulle starte i år fikk jeg oss disket ved at jeg gikk med Ellie i bånd inn i ringen... Så spenningen på den store dagen i Kongsberg søndagen som var, var stor! Det hjalp heller ikke stort at jeg skulle debutere i HTM! Jeg hadde kun trent ordentlig i 1 mnd og meldte meg egentlig på for å støtte klubben. Kort tid i forveien hadde jeg uttalt at jeg lurte på om vi noen gang fikk startet i HTM, min favorittgren...

I freestyle skulle jeg starte som nummer to. Jeg kjente at jeg ikke helt klarte å finne roen jeg ønsket meg før jeg skulle inn i ringen, men jeg fikk en god oppvarming med Ellie. Trene/varme opp litt først, sette henne bort, for så å ta henne ut en ekvipasje før. Da får hun roet seg ned og går ikke i ringe sliten. Det ble noen misser, noen ser kanskje ikke folk, andre er nok mer synlig. Treningsplanen fremover, er å ta tak i smådetaljene, men også jobbe mye mer med meg selv. Jeg konsentrerer meg så mye om Ellie at jeg blir litt klønete og ikke klarer å slappe av skikkelig. Slutten fungerte som vanlig ikke. Jeg lurer på hva jeg skal gjøre med den, om jeg må endre på den eller trene og trene... Og det beste av alt ... vi VANT og fikk vårt første opprykksnapp og sølvmerke.

Dommerne mente følgende om programmet:

Dommer 1: 8,5 - 8,75 - 8,75 = 26,00 p. Kommentar: Bruk banen!
Dommer 2: 8,6 - 8,5 - 9,0 = 26,1 p. Kommentarer: God showkvalitet og utstråling. Bra kontakt og samarbeid. Mange gode momenter. Flotte rekvisitter og bruk av kostyme. Underholdene! Bra!



Da det nærmet seg HTM kjente jeg at nervene hadde lyst til å danse polka i magen. Hvordan i huleste ville dette gå? Jeg var langtfra i mål med treningen, så dette fikk bli vinn eller forsvinn. Det startet ikke bra. Før jeg gikk inn i ringen, skjærer Ellie avgårde. I samme sekund innser jeg at det ligger et sjokoladekakestykke på stolen min, og den skulle jo selvsagt Ellie ha! Jeg hylte ut "ikke ta sjokoladekaka!" Utrolig nok snudde Ellie og kom tilbake. Så fant hun en pinne, som hun heldigvis slapp på kommando. Så da var det bare å komme seg inn i ringen og la det stå til... Under hele programmet hadde jeg kun en tanke i hodet: Ja, det går! Ja, det går! Ja, det går! For Ellie gikk og gikk (ispedd endel hopp). Hun forsøkte å skjære ut en gang, men fikk henne kjapt inn. Jeg var nesten overbevist om at jeg kom til å bli fellt på 2-metersregelen, men neida. Andre plass, 23.5 poeng og nok et opprykksnapp! Det hadde jeg virkelig ikke trodd! Det var så utrolig morsomt og ga virkelig mersmak!

Her er dommernes mening:

Dommer 1: 7,6 - 8,0 - 8,0 = 23,60 p. Kommentarer: Husk å hilse :) (Anjas kommentar: Jeg hilste, men sto i det ene hjørnet slik at det nok ikke var så synlig).
Dommer 2: 7,7 - 7,7 - 8,0 = 23,40 p. Kommentarer: Fin flyt og god showkvalitet. Mange posisjoner og fine skifter. Fører er flink til å bruke musikken og løfte blikket :)



Her er resten av deltagerne:

Freestyle kl. 1

2.plass: Tone Langfjæran og Oddny

Billedblogg: En dag i Moss

For et par uker siden padlet vi over fjorden til Moss, for å ta noen bilder for Hundesport. Den flinke fotografen var Vibeke Brath. Her er et lite utvalg.

MIN skatt...

Dalmatineren har overtaket...

Baklengs kryp, en øvelse Ellie har funnet på helt selv en kjedelig dag...

Ny øvelse på gang.

Sitte bamse kommer seg veldig om dagen

Frekja ville også vise frem gamle kunster

Rygge slalom er ingen sak

 

Ellie syntes det var så urettferdig å vente!

Eh ... ja... Ganske overflødig med kommentar???

Det er dansehunden sin det...

Blir det oppdaget at jeg legger ut dette bildet, så blir jeg drept.
Men det er rett og slett priceless...

"Oi, vann!!! Sorry, jeg er ferdig med billedtaking!"

Heldigvis er det mange fine motiv i vannet også.

Frekja har sjelden potensiale for rare bilder,
men noen blinkskudd får man jo....

Selv om hun som regel bare kommer frem som søt

Mine savnede gutter.

Skal man leve et liv med dyr, blir det mange å savne etterhvert. Tårer felles fortsatt for gamle venner.

Tricko (7. juni 1985-august 1997)

Timon (7. mars 1997-? (omplassert 2001)

Cornelius (13. september 2002-27. desember 2005)

 

Iko (24. mars 1998-19.november 2012)

Savner dere alle, mine kjære gutter. Dere vil alltid være i mine hjerter og det er en alltid en tåre beredt for dere.

Usynlig grense ved døra...

Ellie har det jo innimellom litt travelt, og selv om hun har (for det meste) lært at hun ikke skal styrte ut døra og røske meg med seg, så vil jeg gjerne gå ennå lengre. Da var denne filmen en helt super måte å trene på det! Så nå skal vi trene usynlig grense over dørterskelen... Filmen er laget av Poter uten grenser.

Pilateshunden Ellie

Da jeg var på dommerkonferanse i Danmark, ble det holdt et foredrag veterinær og kiropraktor Charlotte Frigast. Der snakket hun blant annet om å bygge ryggmuskler. Et av de var at hunden skal bokstavelig talt skal gå på tur (noe som jo er en lettere utfordring med en dalmatiner). Et annet tips var dette:

Dette er så mye mer morsomt enn å bare gå tur synes Ellie! Utfordringen er jo (som vanlig) det å unngå at hun bare hopper over ballen selvsagt... Men den hoppingen har gitt meg en god idé til freestyleprogrammet vårt!

Starte eller ikke starte - det er spørsmålet...

Det er ikke alltid lett for et konkurransehjerte å sitte og se at en påmeldingsfrist farer forbi deg, uten å gjøre noe med den. Det er ikke alltid lett å forklare omgivelsene hvorfor man velger å la være og konkurrere. Hunden min er flink hun, kan mye og har vist at hun kan jobbe. Det som er problemet, er at hun ikke takler å prestere i ringen, når det er konkurranse. Ingen godbiter, litt nerver, og vips så fungerer det ikke. Stresset hennes stiger, hun blir ukonsentrert og gjør ting hun ikke normalt gjør. Når ting blir vanskelig, så blir hun alltid hos meg. I konkurranseringen forsøker hun hele tiden å stikke ut! Det sier vel en hel del?

Det er veldig lett å stille i freestyle. Miljøet er også veldig flink til å oppmuntre til det. Et par triks, litt musikk og et kostyme, og vips så er man i klasse 1. Deretter følger det mange blåsløyfer og kanskje en gul en. Etterhvert blir man litt frustrert, skulle det ikke være lett å starte i klasse 1? For det er jo ikke så mange krav, er det? Svaret er neida, det er ikke mange krav. Men allikevel må disse kravene fungere sammen i en helhet.

I agility så trener man lenge før man starter. Man vil være sikker på at hunden søker seg mot hindrene og klarer dem alle sammen. Det er liksom ikke noe særlig poeng å stille med en hund som ikke kan gå slalom eller takler vippa (selv om noen nok gjør det også selvsagt, med ganske opplagte resultater). I lydighet trener man gjerne i lang tid i hundeklubben og går gjerne flere kurs. I freestyle så er det få og små miljøer. Vi trenger rekrutteringen og oppfordrer så mange som mulig til å stille i konkurranse. Bare prøv, kom igjen! Da jeg var på dommerseminar i Danmark for noen helger siden, ble det snakk om hunder som ikke trivdes i ringen og hvordan vi skulle håndtere dette som dommere. I en forbindelse slår tanken meg, hvor mange av de hundene som presterer langt under det de normalt klarer på treningen, viser at her liker vi oss ikke og er ikke klare for dette?Det er jo faktisk en hel del, inkludert min egen hund.

Som dommer bør jeg være et forbilde. Å skulle drasse en hund inn i ringen som ikke takler det, har lite for seg. Det blir negativt for Ellie (hun lærer at dette ikke er gøy), det blir negativt for meg (jeg er et konkurransemenneske som liker å gjøre det bra, og det er ikke gøy og se at hunden ikke har det gøy) og det viser et dårlig bilde utad. Ellie logrer og gjør ablegøyer, men om man ser litt dypere så ligger det mer bak fasaden. Ablegøyene er som regel bare stress nemlig...



Hvis en ser på filmen, så ser det ut som en glad hund som mister litt fokus etterhvert. Hun kommer logrende inn og er faktisk ganske så avslappet og fornøyd. Men så skjer det noe.

Hun ligger avslappet og aner fred og ingen fare...
Foto: Eva Byrkjeland

Plutselig kommer musikken på, veldig høyt. En ser ikke øynene så veldig,
men munnviken strammes og ørene legges skikkelig bakover.

Dette bildet viser VELDIG tydelig en hund som ikke trives spesielt
godt i situasjonen... En dalmatiner får ikke ørene lenger bakover,
øynene taler sitt meget tydelige språk og munnen er snurpet sammen.

Hun er over det verste sjokket, men ikke avslappet (hørte ikke på
kommandoene).

Etter denne hendelsen hadde jeg henne ikke virkelig med meg (hjalp ikke at jeg nesten måtte skrike kommandoene for å bli hørt). I det hun mister konsentrasjonen, ser man at hun trekker ørene bakover og senker hodet. En ser at jeg har ikke en hund som synlig mistrives, slik at kanskje alle ser det, men det er der. Hun er treg i alt hun gjør og snuser endel (snurrene er kjemperaske og det skulle være en god del av dem, men den ene snurren ble så treg at det ikke ble tid til mer). Dette var debuten vår, det ble ikke noe bedre utover året. Heller verre. Ellie lærte noe av dette. Hun lærte seg at det lønner seg ikke å være i konkurranseringen.

Målet mitt i år, er å få Ellie til å kose seg i ringen. Det skal være gøy og gå inn der, det skal vente noe skikkelig bra etterpå! Freestyle skal være det kuleste som finnes, når hun gjør alle triksene hun elsker sammen med meg. Vi skal fange publikum og vise at dette er morsomt! Så fram mot høsten fokuserer vi hardt på konkurransetrening. Vi stiller i åpen klasse overalt hvor det er mulig for oss, vi satser veldig på konkurranserettet trening og miljøtrening. Jeg merker at Ellie er ganske berørt av sine omgivelser. Skal vi nå langt, må vi jobbe mye med det. Kanskje det er for sent, men den som gir seg har tapt. Det viktigste er at vi har det gøy, så får alt annet bli en bonus...